Må ta pasienters åndelige behov mer på alvor


Fra Norge IDAG

Helsepersonell må bli flinkere til å ta pasienters åndelige behov på alvor. Det har alt for lenge vært tabu å spørre pasientene om slike ting, sier Klara Lie, leder i Kristen Forening for Helsepersonell.

Som tidligere lektor i sykepleierutdanningen oppdaget Lie at studentene var observante på pasientenes psykiske og fysiske symptomer, men at de var temmelig hjelpeløse når det gjaldt pasientenes åndelige behov.
- Det er ofte slik at dersom ikke pasienten selv står på eller ber om åndelig hjelp, blir gjerne signalene oversett, sier hun.
De senere år er mange innvandrere ansatt ved norske helseinstitusjoner. Innvandrerne, for eksempel muslimene, er ofte mye tydeligere på sitt religiøse ståsted enn det nordmenn flest er. Klara Lie mener at det kan ha bidratt til mer åpenhet for å snakke om tro enn det var for noen år siden. – Vi kristne må bli minst like tydelige på vår tro som det andre trosretninger er, sier hun.

Være lydhøre

Lies poeng er ikke at helsepersonell skal misjonere overfor pasientene, men være lydhøre for og respektere de åndelige behov pasienten eventuelt har og hjelpe ut fra pasientens ståsted.
- Det burde være et minimum at alle pasienter blir spurt om hvordan de har det, og om de ønsker samtale om eksistensielle og åndelige spørsmål, sier hun.
Hun viser også til at assisterende helsedirektør Geir Sverre Braut i fjor uttalte at vårt helsevesen ikke må fornekte den åndelige dimensjon. Lie mener at kristne må bruke denne muligheten – på en klok og fornuftig måte.
- Uansett hvilket religiøst ståsted man selv har, bør man innse at åndelig hjelp må tilbys pasienten – på pasientens premisser, sier Lie.
Dersom en kristen sykepleier tar opp dette med en pasient, og pasienten er human-etiker eller tilhører et annet trossamfunn, må sykepleieren selvsagt respektere dette og spørre om pasienten ønsker en annen person.
- Og på den annen side: Om sykepleieren ikke er kristen selv, bør vedkommende kunne lese et Fadervår med pasienten, dersom pasienten ønsker det, sier hun. – Det ideelle er at helsearbeideren er så trygg på sitt eget ståsted at han eller hun viser respekt for annerledes troende, sier Lie som har skrevet en fagbok som gir praktisk veiledning i eksistensiell og åndelig helseomsorg.

Landsmøte

Spørsmål om hvordan man kan ivareta åndelig omsorg for kolleger, pasienter og pårørende vil være blant de saker som tas opp når Kristen Forening for Helsepersonell samles til landsmøte på Sunnfjord Folkehøgskule i Førde 9.-12. august. Andre temaer er alternativ medisin, bønn, støtte til demente og hiv/aids-arbeid.
KFH, som er en tverrkirkelig og tverrfaglig organisasjon, har ca. 350 medlemmer og 18 lokale grupper rundt om i landet. KFH er tilsluttet den internasjonale organisasjonen HCFI (Healthcare Christian Fellowship International). En av styremedlemmene i HCFI, den norsk-amerikanske legen Karl Bandlien, er blant foredragsholderne på landsmøtet.
Foto:
Klara Lie, leder i Kristen Forening for Helsepersonell, mener det bør være en selvfølge at pasientene blir spurt om de trenger noen form for åndelig hjelp. (KPK-foto: Ole Andreas Husøy)

Afrika og kongens fortjenestemedalje


Nettavisen 26.09.2009 av journalist

Klara Lie (75) fra Majorstuen kom nylig hjem fra et tre måneders lang forelesningsreise i Uganda. Det er verken første eller siste gang hun tar internasjonale sosialmedisinske oppdrag.

MAJORSTUEN: - Jeg savner Uganda hver dag, sier hun da Lokalavisen Frogner treffer henne hjemme på Majorstuen.

- Det imponerte meg stort. Det er et land med ekstrem fattigdom, et stort antall hiv- og aids-syke, og likevel svært positive mennesker, sier hun vel hjemme i Jacob Aalls gate.

Hun reiste som en av seks seniorer med ulik fagbakgrunn i i regi av Normisjon, til Teso bispedømme nordøst i Uganda.

Lokalt og internasjonalt

For noen er kanskje Klara Lie kjent som politiker i Bydel Frogners BU-utvalg og bystyret. I Norge, som i store deler av verden, er hun kjent for sitt sosialmedisinske engasjement. Så var det nettopp dette hun fikk Kongens fortjenestemedalje i gull i 2008. Takkevistitten til Slottet måtte hun utsette på grunn av Ugandaturen til februar i år.

- En stor ære. Jeg legger ikke skjul på det. Det synes jeg var svært hyggelig, sier hun om å bli tildelt den gjeve medaljen.

Klara Lie bærer på en lang historie i helsetjeneste. Hun er utdannet sykepleier fra Røde Kors i Stavanger så tidlig som i 1952. Siden det har det bare ballet på seg, med utdannelser, yrkeserfaring og verv. Lie er Oslos første narkotikakonsulent, der hun jobbet fra 1971-1987 i osloskolene og på landsbasis, og er utdannet helsesøster og familieterapeut. I 1996 ble hun Cand.polit ved Universitet i Oslo. Men det er gjennom sitt praktiske virke at den virkelige Klara Lie trer frem.

- Jeg har alltid engasjert meg i å bidra til et bedre samfunn.

CV-en til Klara Lie er lang; yrkeserfaringene hennes mange.

Kunnskap

Før Lokalvisen Frogners utsendte er satt seg ned i Jacob Aalls gate har vi snakket om tjenesteopphold i USA, Sør-Amerika, Kina, Taiwan og naturlig nok Afrika; som er grunnen til at jeg er på besøk.

For hvordan opplever en, om ikke akkurat gammel, så i alle fall tilsårskommen dame som Klara Lie å være på forelesningsturné som helsearbeider i et av verdens fattigste land:

- Helt fantastisk! Jeg besøkte skoler, barnehager, fengsler og flyktningeleirer. Da en rektor kom og spurte om jeg ikke kunne snakke om hiv og aids til barn i barneskolen, ble jeg først litt perpleks: Snakke til så små barn og dette? Naturligvis, alle her har noen i familien med denne sykdommen. Det er nå vi må snakke om det, sa rektoren.

- Jeg vred nok fokus til også å omfatte alkohol som ogaså var et stort problem i Uganda.

Vel hjemme på Majorstuen er hun like ivrig som hun antakeligvis var som helsesøster i Baqua flyktningeleir i Jordan i 1969: Et oppkomme av sosialmedisinsk kunnskap.

Lokalavisen Frogner gratulerer med Kongens fortjenestemedalje i gull!

Nigeria 2012

Nigeria, 18 sept. - 22.okt 2012

Jeg var invitert av Åse og Jon Mostad (Fredrikstad) De hadde vært på Christian Health Centre, Oson State, Nigeria for 1 år siden. Åse var der også i 2010.
(Vet du at Nigeria har 162 mill. innbyggere. Oson State har 63 millioner!!) Abudja er hovedstad. I den nordlige del av Nigeria er flertall muslimer, mens i den sørlige del, der vi var, var 60 % kristne og 40% muslimer. Vi så moskeer og kirker av ulike slag som Metodist, Baptist, nyere amerikanske tros-samfunn og selvfølgelig Anglikanske, flotte kirker. (Nigeria var engelsk koloni, helt til 1914.

Nigeria var delt i Nord/Sør til da.)Så kom krig med nabolandene, Benin, Chad, Biafra og mange vonde og blodige kriger fant sted. Bl.a i 1901 var 5000 "pil-og bue-" - soldater i kamp med UK.) Slaveriet og salg av nigerianere, opprettelse av "Freetown" 1787 har fortsatt sterke spor. Landet har mange "tribes" (20 i nord ifølge Ruth Elton, misjonær-barn fra UK som bor i nabostaten, Kogi) I dag har alle barn skoleplikt og lærer engelsk fra 2 klasse. Alle under 40 år kunne snakke/lese engelsk, men ofte måtte jeg ha tolk til lokalspråket, yoruba.

Spedbarnsdødeligheten var høy, men barn under 5 år fikk fri medisin. 70 % lever under 1dollar pr.dag! 1.liter disel kostet 150 Nara (kr 6,-) Bensin: kr.5 pr.l. Oson State hadde innført plikt å ha skole-uniformer. Grunnskolen var gratis, men ikke videre skolegang.En lærer og sykepleier tjente ca. kr 450 (norske) pr. mnd. Arbeidsledigheten var stor, ingen visste hvor høy. Kriminalitet og korrupsjon økte. En sykepleier og en lærer tjente ca. kr.500 (norske kr.)pr. mnd. Et brød kostet 25 Nara (ca. 2,50)
Det var regntid i Osun State. Ikke "norsk" regn, men etter en varm dag med ca 33 gr. "bøttet"det ned og ble små elver overalt.

Gater og veier ble søledammer og glatte for bilkjøring. Vi hadde en sterk bil til 8 personer, en gave fra Houston, USA, som Ekteparet Mostad hadde spandert frakt på. På bil-siden stod: Christian Health Centre, og under det: Åse og Jon Mostad! Det ble en overraskelse for oss alle da den hentet oss på flyplassen. Folk leste jo skriften og trodde selvfølgelig her kom "millionærer". Mostads hadde også formidlet en sykebil fra USA, men den hadde i 1 år stått på verksted!! Vi prøvde unngå kjøring i mørke, det var for farlig. Ofte så vi biler som hadde kjørt utfor, kollidert eller fått motorstopp.

Lyn og torden var nesten daglig. Iblant vanskelig å sove når det tordnet som verst. På landeveis-kjøring stod ofte selgere langs veien, solgte popp-korn, brød, frukt,saft, vann. Verre var det å se store Bush-rotter til salgs,(de var store som katter, noen hele,ubearbeidet, andre grillet og klar til å spises. Eller døde slanger festet på stang til salgs.) Den slags mat ble spist, men ikke av oss!!

Vi var stasjonert etter Overlegens invitasjon, som gjester ved Christian Health Centre i Idominasi i Osun State, 3 timers kjøring fra Lagos (nord-øst) . En stor eiendom med et 30 år gammelt sykehus, gjestehus og flere boliger for de 6 ansatte. Personalet hadde tidligere hatt 1-åringer, kaldt Coopers. Dette var enslags "Militær-tjeneste" hvor arbeidsledige unge kunne jobbe ved Hospitalet, lønnet av Osun State. Akkurat nå var det ingen Coopers. Hospitalet dyrket jord, mais, annanas,mes (Potetlignende.) appelsiner, mango. Her var også 7 griser i eget hus, 18 høns og 5 haner. De vaglet seg presis kl.17,30 i Hibiskus-busken.(Jeg klaget til Gudmund i Sandnes, hvordan avlive haner uten å bli oppdaget, men fikk igjen svar: "Du er i Afrika for å redde liv, ikke for å ta liv." Heldigvis ble 2 haner slaktet til Overlegens 70-års-dag! Det var 14 gjester!!

Overlege Bode Àkintade har tjenestegjort i 30 år. Han er kirurg og var nå eneste lege. I tillegg drives en utadrettet poliklinisk virksomhet med innleid øyelege-klinikk med operasjoner for grå stær (ofte ut fra kirke-bygg.) Likeledes Outreach-virksomhet til avsidesliggende steder langt ute i Bushen. Disse utad-rettede tiltak ble bekjentgjort via kirkene. Folk kom langveisfra, hadde en slektning til å lede seg, og satt i timevis og ventet. Jeg var tilstede i en kirke hvor 40 personer ble operert av en øyelege i løpet av en dag., deretter lagt på en madrass inne i kirkerommet, før de kunne returnere hjem.

Meget enkelt utstyr. Nesten ingen komplikasjoner og ingen klager selv om de satt i timesvis og ventet. Jeg overvar noen operasjoner på Hospitalet. Den 70 år gamle legen var meget dyktig. En blindtarm ble plukket ut på 6-7.minutter! Før operasjoner bad Overlegen og de 2 assistentene sammen. Iblant bad også pasienten, før narkosen. En kjøkkenhjelp var opplært til å assistere med instrumentene og en sykepleier passet evipan/narkosen. Stønnet eller skrek pasienten, ble leppene presset sammen.(De pustet jo gjennom nesen.) Pårørende satt vakt om sine, men en sykepleier var tilgjengelig. Pårørende bodde på den tomme sykehus-fløyen og sørget for matlaging og drikke.

Det gikk utrolig godt. Ingen sykehus-komplikasjoner, infeksjoner eller lignende. Overlegen hadde en stor erfaring med infertilitets-problem hvor egglederne var tette. Resultatene var forbløffende gode! Jeg fikk hilse på flere kvinner som hadde vært barnløse i 6-8 år, gjennomgått operasjon, og som stolt viste frem babyer! I denne kulturen var det mange menn som forlot sin kone om hun ikke ble gravid. Mannens rolle var lite i fokus! Christian Health Centre var veldig fokusert på å hjelpe fattige pasienter. De fleste slapp å betale, mens mer velstående betalte.

Taket på Hospitalet var bølgeblikk og i dårlig stand. Et norsk støttelag har fått løfte hos en fabrikk i Tyskland om ca.76 solcelle-panel, gratis! (Økonomi til frakten gjenstår.) Vi fikk et besøk til Guvernøren i Osun State, og nyttet anledningen til å be om økonomisk støtte til utbedring av taket....om solcellepanelet skulle hjelpe. Guvernøren roste Hospitalets arbeid og Åses nigerianske kjole, (jeg var i norsk klesdrakt) Men konkrete løfter uteble. ½-parten av Hospitalet stod tomt, benyttet til overnatting for pårørende og til å lagre ting. Journaler lå stablet i bunker både i skaper og på gulvet. Dessverre hadde regn gjennom utett tak og vinduer skadet skrift.

I tillegg hadde mus og rotter forsynt seg. Åse og jeg fikk i oppdrag å rydde!! Og det trengtes! Gammelt medisinsk ut-datert utstyr, mengder med medisiner utgått på dato, pakker og esker med for eksempel sterile lakener fra givere i USA, i pakker (noen muse-spist) Tannlegestol og gammelt utstyr fra år tilbake, rustne operasjons-instrumenter osv. Ryddingen falt godt inn i tid, ettersom Guvernøren hadde startet en søppel- og rydde-aksjon hvor det offentlige ville hente søppel om det lå ved porten! Gjett om vi ryddet! Ut fra min erfaring fra tider på røntgen (som sykepleie-elev på Sand sanatorium 1953 , og fra operasjonsstue i Chicago 1960) ga meg trygghet i hva som var brukbart/ikke brukbart. Rustne Fikserings-bokser, kassetter for rtg.filmer ble båret til porten, likeledes rustne instrumenter og mye annet. Stor eske med gamle medisiner fra UK ogUSA leverte jeg Overlegen, (som ville grave det ned!!)

Det ble sagt at Nigerianske medisiner hadde 75% juks, men var nå nede til 25%, altså stor forbedring! Trodde jeg gjorde en god jobb! Neste natt våknet jeg kl.03 av mannsstemmer utenfor mitt vindu. Jeg tenkte innbrudd. (Vi var informert om tidligere innbrudd, bedt holde dører låst, ikke gå på området i mørke.osv.) Så viste det seg at det var Overlegen med hjelpere som hadde båret inn diverse av det Åse og jeg hadde kastet!! "Det kunne gis bort til andre helsesentre i Bushen der de ikke hadde noe!" Jeg måtte be om undskyldning! Vi så helt forskjellig på standard og nytte. Det kunne pusses og oljes så skulle det kunne brukes! Og Autoklaven brukt til sterilisering var 28 år gammel, gikk på Caroxin, og fungerte OK!!

Vi 3 norske bodde bra i en tjenestebolig. Min stemme var ikke god,og jeg hadde et stress-program med undervisning (Stilte med 9 foredrag på USB-penn: Aids (som det var lite fokus på), Kvaliteter for helsepersonell, Hvordan finne tolk, Åndens gaver+ frukter, helse i alderdom, faglig veiledning, sjelesorg, møte med andre religioner) Underviste i Anglikanske kirker for prester og ledere, for Mothers Union, Royal Widows, humanitære foreninger, sykepleieskole, jordmor-skole, menigheter + ga samtaler og forbønn . Var i små og store byer, Abudja (hovedstad), Ibadan, Oshogbom, Llesa o.fl. Var til lunsj hos dronningen. (Det er 3 Konger i Nigeria!) Mye reising, men Christian Health Centre var "base". Dog måtte jeg iblandt ha nistepakke med,(2 brødskiver med syltetøy i mellom) og rikelig drikkevann. Vi spiste i gjestehuset hvor maten ble laget på åpen ild, og med liten variasjon. (fisk nesten hver dag, med en kjøtt-knoke i sterk peppersaus, + stuing + ris.)

.) Kokt vann som var nedkjølt. INGEN av oss ble syke, så hygienen må ha vært god .Overlegen, som så gjerne ville oss vel, laget hver morgen havre-grøt til oss, deretter ledet han morgenbønn for alle ansatte, i kapellet kl.06.00! ( Hvordan det gikk for meg som er B-menneske? Jo utenfor mine vinduer gikk 18 høns og 5 haner, så jeg ble vekket av hanegal ca. 4,30!!) I kapellet sang vi ca. 20 min., uten musikk eller tekst, så lesning på omgang, personlige kommentarer og bønn. Til slutt Fadervår, så hilste alle hverandre "godmorgen" og ga gjerne både håndtrykk og klem. Når de yngste hilste på Overlegen bøyde de seg helt ned, berørte sin egen legg...eller flatet helt ut som tegn på ærbødighet! Skolegang og utdanning ble beundret , mens "vanlige, ufaglærte" var arbeidere på gulvplan. De spiste for seg, mens vi spiste ved langbord.

. Vi reagerte, men dette var deres kultur. Etter en lang og strabasiøs kjøretur la sjåføren seg ned på gulvteppet. Jeg prøvde forgjeves vinke han til oss ved bordet, fikk han tilmed opp på stol, men han gikk tilbake til gulvet. Så kom hushjelpen med en stor tallerken mat til sjåføren som han fikk på gulvet! ( Minnet om slik vi mater en hund.) Jeg fikk kun Strepsil av Overlegen, (men hadde heldigvis noe medisiner med,) En natt hørte jeg "krafsing-lyd" Rotter? Jeg stod opp, dro ut nattbordskuffen...og dermed hoppet en fet rotte frem. Jeg skrek! Mine Strepsil-er, halspastiller og Malarone-tbl var tydelig lekker mat. Men en ansatt gikk ½ time til en landsby og kjøpte felle. Ferdig med det!

En fri formiddag tilbød jeg sykepleier å hjelpe med vask på hennes kontor, (som var meget skittent.) Vasken og klosett var brunt av skitt/belegg.Hun protesterte, mente det var rust, ikke skitt. "Du som er universitets-utdannet skal vel ikke vaske"! "I Guds rike er alle jobber like verdifulle",sa jeg, tok på hansker, brukte stålull og vips var det rent og hvitt, til hennes forferdelse. Hun er en kjekk ny-utdannet sykepleier som nok mente hun kun skulle gjøre sykepleie. Som hun forandret holdning! Det hjalp nok at hun fikk være med meg på undervisning i kirker, menigheter, og til kristne sykepleieres forening. (Noen hadde hørt meg i undervisning et eller annet sted og inviterte meg til besøk.) (I går ringte hun fra Nigeria for å si hun savnet meg....)Åse ringte også.

Sykehuset hadde nylig fått borret 3 vannhull (gave fra Guvernøren+ fra et team fra USA som var der i mai.) Men pumpen fungerte variabelt. Ikke så sjelden var vi uten vann noen timer. Dermed fungerte vannklosettet dårlig. Dusjen (kun kaldt vann) var en tynn vannstråle som krevde raske bevegelser for å bli våt. Temperaturen holdt seg om dagen på ca.33 grader, men kaldt på natta. Elektrisitet fra Staten fungerte, men kun noen timer for det måtte spares. Heldigvis var det eget aggregat ved Hospitalet, men oljen var så dyr så den ble bare brukt korte timer, for eksempel ved operasjoner. Gammeldagse parafinlykter og selvfølgelig lommelykter ble brukt til pårørende som passet sine egne pasienter og laget mat til dem. Vi hadde heldigvis stearinlys som vi ofte benyttet. Romantisk? Ja men det begrenset lesning. Vi hadde TV men det kunne jo bare benyttes ved strøm!

Minne på "topp" er ikke de flotte Anglikanske kirker, men en skrøpelig kirke av jord/kumøkk som Åse og jeg fant på en "ulovlig" og tilfeldig tur ut i Bushen. "Apostolic Church" stod der. En liten landsby med 35 beboere, de over ca,60år snakket ikke engelsk, men de hentet en ung gutt. Alle var de meget nysgjerrig på oss. Kirken varca.25 år, bygget av en misjonær fra Wales! Både benker og alter på plass, + 3 trommer+ døpefat!!
Oi, nå må jeg slutte før jeg husker mer.
Klara

2011 Taiwan / Manila

Undervisnings-tur til Taiwan 1-4 sept. og Manilla 5-11sept. 2011. (Bjørg og Ranveig var reise-deltakere.)

TAIWAN: I 2000 var jeg invitert til Ping Tung Christian Hospital for å undervise , og gi praktisk hjelp til Faglig veiledning til sykepleiere. Senere hospiterte etpar sykepleiere derfra på Diakonhjemmet sykehus, og kom ukentlig til meg privat for Faglig Veiledning. Det har båret frukter!!
Direktør Kan Liu kunne fortelle at mitt tidligere besøk 2008 om Faglig veiledning hadde gitt gode resultater. Hans kone Inger Marie (norsk sykepleier) hadde viderført det arbeid jeg initierte.

Nå mente de arbeidsmiljø var bedre og de ansatte ga bedre helhetlig omsorg til pasienter! Nå var det ikke lenger ”skille” blant personalet der Budhhister, Mislimer og Kristne holdt seg for seg selv i kantinen. Det var samhold og respekt for hverandre, og for pasienters og pårørendes ulike religioner. Det førte til at de kunne benytte hverandre der de selv hadde en annen tro enn pasienten. Sykepleieren kunne tilkjennegi sin kristne tro, og tilby åndelig hjelp …eller å koble inn en med samme tro som pasienten. ( Religiøsitet og tro er langt høyere akseptert i Asia, enn her hjemme.)
Ping Tung Christian Hospital har fortsatt en prest som sørger for morgenbønn med personalet! Imponerende mange møtte opp!

Dennegangen var jeg invitert til å undervise om ”Hvilke kvaliteter trenger en kristen helsearbeider?” Godt fremmøte! Jeg savnet å se dem i uniform-+ hetter med markerings-striper om ”rang”. Dagens ”uniform” var kun en hvit frakk og navneskilt! Ikke alle forstod engelsk, så jeg ble tolket til kinesisk. Likeledes måtte spørsmål tolkes. I heisen møtte jeg en lege som besøkte Norge i 2007. Stor gjensynsglede for oss begge.

Sykehuset var meget moderne med godt utstyr, spesielt la vi merke til en høy standard i hygiene og meget godt organisert arbeidsmiljø. (Steriliserings flasker ved hver inngang til pasient-rommene.) Kunne trenges da pårørende var med og stelte pasientene.! Vi fikk besøke Fødeavdelingen som hadde alle mulige fasiliteter. Sykepleiere kunne etter 3 års grunn-utdanning ta 1 år i tillegg for å bli jordmor. Lønnen var lav, men de var fornøyde.

Fillipnene:

Landet har vært koloni under Spania i 337 år, så lang tid under Japan. I 2 verdenskrig bombet (Nagasaki) så under USA. Først i 4/7 1996 Kom landet fri fra USA. Marco var president i 30 år. Katolismen står sterkt-.Det er også høyt tall av muslimer.

Består av 1007 øyer. Har tils. 72 mill folk, derav bor 32 mill. i Manilla. Byen er kjent for mye slum, stor arbeidsledinhet, korrupsjon, kriminalitet, prostitusjon, aids, tuberkulose, og gatebarn. Intet offentlig helsearbeid. Alle fikk grunnskole, men vidergående måtte betales for. Flere millioner bodde langs elvebredden i primitive hus. Når elven som delte byen i to, flommet , ble mange husløse.
HCFI ble startet av en leg i Sør-Afrika, Francis Grim da hans far var innlagt som pasient og sykepleie-omsorgen var lite helhetlig. Særlig reagerte Francis Grim på at ingen snakket med faren om åndelige forhold.

Dermed er slagordet til HCFI blitt: ”Det går flere mennesker gjennom sykehus-dørene enn gjennom Kirkens dører.” Fransis Grim mente alle helsearbeidere burde kunne ivareta åndelige forhold, uansett hva religion pasientene hadde.

Presidenten Dr. George McDonald er engelsk. Dr.Chris Steyn, daglig leder bor i Nederland. En lege fra India, en Norsk-amerikaner, Karl Bandlien, Broder Andreas og flere sykepleiere var med i Hoved-ledelsen.

HCFI er nok mer konservativ i verdier enn Europeiske organisasjoner, men har et vidt samarbeid me ca.72 land. Globalt delt i regioner med egne samlinger og Hovedkonferanser holdes hvert 4 år. Jeg har vært på 3 tidligere konferanser og holdt ”Workshops” i Sveits, Sør-Afrika og HongKong, og nå med i Manilla.

HCFI (Healthcare Christian Fellowship International) feiret 75 års Jubileum i Manilla ,Fillipinene 4-10 sept. 2011 på Crowne Plaza Hotel med et fullspekket program. 6000 representanter fra 72 land. Fra de mest fattige land var det susidiert der det kun var 1 person: ( Albania, Azerbadjan Bangladesh, Barbadoe, Botswana, Bulgsria, Etiopiam Haiti, Israel, Elfenbenskysten, Kyrgystan, Makedonia, Mexico, New Zeland, Ny Huinea, Rwanda Serbia, Sierra Leone, Sudan, Swaziland, Tchad, Tobago, Uzbekistan, Zambia.) Største grupper kom fra Malaysia 31, Fillipinene 35, Indonesia 35, S.Korea 49, Syd-Afrika 57, ) I tilleg til foredrag, ble mye tid brukt til at ulike Regioner på Verdensbasis skulle fortelle hvordan deres arbeid fungerte.

Tema: Helhetlig omsorg med hovedvekt på ÅNDELI OMSORG. 

(Spiritual Care) som var lagt opp med 2 timers undervisning pr. dag i 4 dager Laget av HCFI, NCFI, Pastor Ass, Chr. Ass of Medicine. Jeg hadde en dag med tema:”What to consider when working in another Culture Na with differen Religions.” Manus, “hand-out” og Power-point ble benyttet. Rikelig tid til gruppearbeid, spørsmål og “input” fra deltakerne.

Vi bodde på et luksus-hotel med Aircondition. Faktisk så avkjølt at vi damer satt med jakke eller sjal. Satt samlet ca. 10 rundt runde bord. Hele tiden fikk vi tilbud om vann. Faktisk så jeg heller ingen som drakk noe annet til mat og lignende. På rommene var det vann på flasker, da vi var frarådet drikke vanlig vann. De fleste av oss hadde Vaksine mot Malaria, Ingen jeg vet om ble syke.

Det var meget interessant og givende å snakke med deltaker fra ulike land. På Festkvelden opptrådte unge fra Fillipinene i sine flotte kostymer. Flere land, også Norge stilte i Bunad. (Kvardagsbunad) En ”sjeik” fra Arabia kom i hvite gevanter , mange fra Afrika i sine drakter + hode-turban. Maten vi fikk hele uka var velsmakende. Stort sett kylling hver dag, men tilberedt på varierende måter.

Vi fikk med oss en sightseeing-tur i Manilla, men fikk 2 ekstra timer som forlenget turen på grunn av trafikken (som var enorm!!) Faktisk ble det ingen handletur på byen, men Hotellet hadde et gedigent Shoppingssenter som var åpent til langt på natt. Unge ekspeditører leste våre skilt. ”Norway…oh take me with you!” På spørsmål om HVA DE VISSTE OM NORGE? Jo Isbjørn og VINTER og Snø. Jaja.
Kristen Konferanse…ja, men det hindret ikke at uvedkommende kom seg inn, påtross av vakter og lignende l. Det var et kjempestort hotell hvor også andre var gjester.Jeg ble frastjålet lommeboken. Det ble heldigvis ikke noe problem da jeg hadde 2 Visa-kort i ulike vesker. Klara Lie

India 2010

Asaam, Undervisning på kurs for Kirkeledere

21 febr. til 06 mars.

Landet ble selvstendig , løsrevet fra Engelsk kolonimakt i 1947. I Delhi står flott minnesmerke over falne soldater fra krigene, ved GATE OF INDIA. Da var det hele 50% av befolkningen som ikke kunne lese/skrive. Den % er nå nede på 14%. Nehru gikk sterkt inn for at alle skulle ha rett til skolegang, religionsfrihet og ytringsfrihet. 1926 til 1936 kjempet Mathma Gandi og Nehru om makten. Begge satt i fengsel flere ganger.

India regnes for å ha 1,4  milliard (i USA kalles det Billion) i befolkning, og har 16% av verdens befolkning. Landet har 150 millioner kvinner og barn som lever på gaten. I dag er det store endringer. Delstaten Bihar har 100 mill. barn i skoler, av dem er 6 mill. elever/studenter i College. Enker blir utstøtt av familien, og ”tjenestegjør” ved templene for en elendig dagslønn. Drosjer er sjeldent syn, men baby-drosjer kryr. Likeledes rikshawer. I Calkutta er 40 000 rikshawer. Landet har 15 mill. barnearbeidere. Ange barn og voksne tigger. Prostitusjon florerer. Abort-tall sies være høye. Angivelig er AIDS økende problem, men narkotika-bruk ikke særlig problem.
70% er hinduer, 2,5% er muslimer, 5% er buddhister, 7% er kristne. Dette varierer mellom del-statene.

Landet har mange minoritetsgrupper, mange med sine egne språk. Barn lærer engelsk i grunnskolen, men hovedspråket er hindu.
Hinduene har flere fester; Dvali er lysfest, (i febr. var den kombinert med farger. Pulver i ulike farger ble tømt ut på folk, biler og hus) Nå, 15 mars feiret over 1 mill.hinduer Kumbb Mela. (Verdens største festival som feires hvert 3 år i ulike indiske byer. I år feiret i Haridwar i nord India . Hinduene tror at deres synder blir vasket bort når de bader i Ganges eller Yamuna-elven. Krishna er en høytstående gud med sete i Rajashan, Punjab.der 40 % er barn mellom 10 og 14 år.

Leder og trenings-konferanse i Parkijuli, ASSAM, 22/2 til 28/2  2010.

Initiert av Oase + Normisjonen og IELC –kirken i India. 2 biskoper ver med i ledelsen. Team fra Norge har vært der på besøk tidligere. Nå var det forberedelse til stor Oase som skal være i Gaurang. Vi underviste etter modellen til Rich Worren: Purpose-driven/Oase-seminarer med god undervisning og praksis av oss 8 fra Norge. Undervisningen foregikk i et telt, og i et annet telt spiste vi i 2 avdelinger ettersom vi norske fikk mindre sterk kryddet mat enn de nasjonale. Det var undervisning i Autentic Leadership, Sing-spiration, Tenåring- og barne-arbeid. Olav Garcia DePresno og jeg hadde 3 seminarer om bønn, (intesession) og nådegavevar vi alle til middag hos ne. Vi praktiserte mye forbønn. Totalt var ca.200 påmeldt.Mange hadde reist både langt og leng, tilmed dager. Så faktisk ingen biler parkert. På våre seminarer var det ca.40 pastorer, diakoner osv. De var veldig ”med” og lengtet etter mer utrustning.

En ungdomsgruppe fra Gå-ut senteret var også innom, med forfriskende sang.
Jeg fikk sterk start, Vi bodde på et brakkelignende internat i sykehus-område i Parkijuli. (Sykehuset var 60 år gammelt og startet avlege i Santalmisjonen Edel Haugstad.) Vi 3, Mette Boye, Rita Dahle og jeg skulle bo på ett rom, på flatseng. Jeg gikk ut på badet (som vi skulle dele med fam.Grimstad) da jeg plutselig så en slange, ca 45 cm. komme krypende på gulvet. Den ble avlivet i vill fart av en lokal, som tydelig mente den var giftig. ”Jaja, tenkte jeg,..tegn på motstandskrefter, men med sååå mange forbedere både hjemme og ute . så er vi trygge.” Og det var vi. (En bakdør hadde stått åpen) Vel, et sjokk til: da E.G.(ca 75 år) ga en sterk hilsen i møte-teltet til ca.250, og plutselig gikk i gulvet…rett foran en skrekkslagen forsamling. Men det gikk bra. Lavt blodsukker. 2 timer senere var vi alle til et privat hjem (Helse-og sosialsjefen + kona) til middag!!

Vi reiste Oslo-Amsterdam-Delhi, og videre med fly til Guahati. Så med minibuss til Gaurang. (Hompete + dårlige veier. Tok ca. 5 timer.)Kona til Biskop Bourgoary, Nokhisri, møtte oss på flyplassen med en vannflaske og rød rose til hver! Hun hadde fastet lenge og fortsatte med det så lenge seminaret varte. Hennes mann, Biskop Bourgoary var fantastisk. Han snakket 5 lokal språk og tolket glatt til 2 språk fra oss på engelsk. Han var Boroer og oversatte til boro + hindi, for hver setning!! (som en mitraliøse) Den nye Biskop Solen var med på seminarene og tolket en del til hindi. Må ha gitt han mye kjennskap til sine undersåtter da de villig fortalte om problem (flerkoneri, dåps-problem) men også om hvordan Gud hadde helbredet flere i menigheten, og en del ble referert om åndskamper og besettelser.

Felles-samlngene var  i kirken, like ved. Jeg fikk jo ikke med meg ant enn egne seminarer (1,5 times undervisning+ pers.forbønn ca 1-2 timer) + fellessamlinger. Begeistringen var stor over barne-arbeidet v/Silje + norske sangere.

Tenk så møtte jeg en sykepleier og fikk vite de hadde morgenbønn kl. 07,30..og jeg klarte stille neste morgen. 8 tilstede. Ble sååå ønsket velkommen. Sa i hvilket ærend jeg var her i India, hvorpå de bad meg komme tilbake og holde foredrag….og det gjorde jeg om ettermiddagen, om Helhetlig omsorg.. Hele 26 tilstede! Om jeg kunne be for dem? Det skulle være individuelt! Og jeg hadde heldigvis fått med meg en tolk (ikke alle kunne engelsk.) Tolken var dessuten sykehusprest i sin kirke. Vi bad for 26 personer, alle arbeidet ved sykehuset (som hadde ca.50 senger.) Sterkt ble det for meg da 3 sykepleierstudenter kom frem til sist..kunne jeg hjelpe dem til Jesus…for nå ville de bryte med hinduismen!!  Ååå som jeg skulle ønske jeg hadde hatt noe materiale på hindu å gi dem. Du som leser dette må gjerne be for dem!! Selvfølgelig fikk jeg også besøke sykehuset. Det var meget forfallet, og jeg merket at deres utstyr, autoklaver, instrumenter på formalin osv. viste at de nok  hadde dårlig økonomi.

Det var ingen helsetrygd uten personlig sykeforsikring. Mange døde fordi de ikke hadde penger til behandling. Hinduene brenner sine avdøde, dermed heller ingen gravsteder. Muslimene derimot hade gravsteder

Trafikken var enorm. Underlig å se at muslimene,hinduene og sikene gikk kledd ette sin religion….uten at det virket bemerkelsesverdig. En politi stod midt i trafikk-rabatten med sik-hode-plagg. Mange hinduer hadde sine turbaner. Virker som de aksepterer hverandre.

De fikk pasienter også fra Bhutan (Parkijuli ligger like ved grensen, der vi fikk en snar-visitt. Landet virket goldt og øde. Overalt var dragoner som malerier eller støtter. Folk hadde mongolske trekk. Alt vi kunne gjøre var å be og velsigne folk og land.) Selvfølgelig hadde sykehuset språkproblemer med pasienter fra Bhutan, men da hjalp de hverandre så godt det lot seg gjøre. Nydelig å se sykepleierne gå i sine hvite sarier, det var deres uniform. (De hjalp meg å ta på sari, så jeg ble virkelig pen.) Jeg ga Matron den engelske utgaven av min bok ”Spirit, Mind and Body”.

Konferansen sluttet søndag 28/2. Uken etterpå ble det safari til Kazranga National Park. Vi, 9 personer kjørte i minibuss og fikk sett mye. For å komme unna rush-trafikken måtte vi opp kl.04, 05 eller nær disse tidene. Opp i en fart, uten frokost eller kaffe bilte vi 2 timer før vi stoppet for frokost. Avstandene var enorme…vi kjørte 5 til 10 timer pr.dag. Med 30 gr. Varme måtte vi ha Air-kjøling på, noe som ga utslag i vonde halser etc. Men du verden så mange nydelige slott, festninger og borger fra eldgammel tid! India har en utrolig historie. Mennesker over alt, også noen turister som oss, men vesentlig indere. Vi overnattet noe primitivt, (unntatt 1 natt på 4-stjerners hotell der vi iallfall kunne dusje og tilmed bruke svømmebasseng.)

 Ellers var det spartansk. I 5 dager ble våt-servietter nødhjelpen. Men malariamyggen holdt seg nesten borte, og det hjalp da det ikke var myggnett alle steder. Neste gang vil jeg ha lakenpose med meg, dette taler for seg. Nytter lite med montert dusj når det ikke er vann. Lykkelig om det var vannklosett.Stort sett var det Østens tradisjonelle utstyr med et hull i gulvet….og ikke toalettpapir. Folk var så vennlige over alt, men tigging og pågående selgere var det også over alt.

Uganda 2010

Ny 3 mndrs tur til Uganda    2010.

( reiste 02.09..planlagt retur 26.nov.)

Slikt 3-mndrs-prosjekt er kommet i stand via Biskopen i Soroti, Normisjon og Forum Uganda. ”Ildsjelen” er Rune Gustavsen som har reist hit i ca. 12 år og etablert samarbeid, funnet kontaktpersoner og hatt utveksling av ungdommer fra Soroti til Norge.
Vi var 9 seniorer i teamet av seniorer med ulik yrkes-bakgrunn.

Som forrige tur i 2008 gikk flyturen via Brussel og til Entebbe ved Kampala. Min kuffert var savnet og Rune måtte ta ekstratur til flyplassen hvor han fikk den. Vi overnattet på Marias Place, handlet noe neste dag og reiste så 4 sept med vår utmerkede sjåfør Mike, til Soroti. Bodde på det nye gjestehuset i Medical Center med god plass, Og ble varmt ønsket velkommen av Biskop George Okudu + flere prester+ Mothers Union`s representant. (TENK: FLERE KJENTE MEG IGJEN!! Sjåførene, nattevaktene osv.)

Rektor v Bibelskolen, Pastor Abraham presenterte straks et ukesprogram for meg hvor det var forventet jeg skulle undervise neste dag! Det endret seg, men jeg underviste 3 dager i vår første uke! Godt jeg var forberedt med transparenter osv. Studentene var ivrige til å stille spørsmål. ERGELIG at de 40 bøkene av min engelsk-oversatte bok ”Mind, Soul and Body”  (gave til Bibelskolen) Kom fra Forlaget  USA.  senere!

Som sist hadde Abraham fraktet kirkens eneste overhead-projektor, (nesten ubrukbar, på boda-boda-sykkel. Abraham visste råd når de enda ikke har strøm….så ”stjal” han fra pastor Paskal`s hus tett ved. Tydeligvis var overhead noe spesielt for studentene. Slik fikk jeg gi informasjon om Hiv/Aida of Alkohol. (Sistnevnte fordi jeg fant en statistikk som viste at Uganda lå på verdens-topp når det gjalt alkohol, og at jeg forrige opphold holdt på å velte da boda-boda-gutten var beruset.)

Bibelskolen holder til i et støvete åpent lagerrom. Studentene sitter tett og på primitive benker+ lesebord. Nå var det 4 studenter fra Kaprimado, 4 fra Katakwi, 6 fra Amuria, 5 fra Soroti og 2 ektepar fra Serere. (Altså mange fra utkantstrøk, anbefalt av sine menigheter.)
Nå har Bibelskolen fått internat! De gamle stråhyttene blir borte. Kokken lager den tradisjonsrike maten i utekjøkken. Polenta, hver dag.

Her i kirkens Medicale Center bor flere nasjonale med sped- og småbarn, tett i tet. Barna roper ”mosongo” (hvit ) Det er også et stort konferanserom hvor det stadig er arrengementer. Maten tilberedes av 3-4 jenter, ute under et tre, kokt på små ilsted med kull. Endag kokte de til ca.350!! Hønsene kravler med bundne føtter…til de havner i gryta. Vi får stekt fisk hver dag med pomfrit eller ris,+ en grønn stuing. Nydelig!

Vii norske har enerom med vifte i taket. Eget bad og vanlig klosett!!! Dusjen har en tynn vannstråle (som et sugerør) og er en kvikk kan en bli våt over hele kroppen.
Soroti Dioces har 500 menigheter, driver helsesentre, skoler (Primary-, secondary.-volcational,-(yrkesskole), (Yrkesskolen hadde for 2 år tilbake fått Solar-system i gave fra Tyskland, men det var ikke tatt i bruk. 2 i teamet brukte flere dager på jobben, men tok samtidig med studenter slik at de kunne lære systemet.)

Videre er Aids/Hiv/Alkohol aktuelt tema både på Primary- og Secondary skoler. Videre på Lærerskole og i lokalt menighetsarbeid som f. eks. for Ungdomsledere og støttegrupper for Aidssyke. Alle i skolene lærer engelsk, men nasjonalspråket er atheso og koman. I tillegg kommer lokale stamme-språk. (PÅ Bibelskolen snakket jeg engelsk og ble tolket til ateheso og koman-språk.
Sykdom herjer, særlig malaria og aids. Malaria behandles stort sett med intravenøst saltvann, sjelden Quinin, Chlorofen. Cartin kunne bli gitt i.m., men det kostet mye. Dosering fulgte alder og vekt. 24 tbl kostet 6000 shilling (kr.24) Det var nok dyrt for mange lutfattige.

 ARV- medisin til Aidssyke var gratis, men avhengig av Helsesenterets vurdering. Ikke sjelden var disse helsesentrene tomme for medisiner. Da måtte pas. vente, eller selv reise til nærmeste helsesenter. Barna hadde mye innvoldsorm, likeledes Biharzia og urinveginfeksjon. Dette fordi barna badet i sump-vann. (Bare vi utlendinger brukte ”kjøpe-vann”) Undervisning om Hygiene var påkrevet flere steder, særlig da vannledningen til distriktet ble ødelagt.

De 4 Flyktningeleirene jeg besøkte sist, er nå ”officielt nedlagt”. Det betyr en snakker ikke om flyktninger lenger, men om ”intermediate displaced persons”…uten noe støtte fra regjeringshold. De 3 leirene utgjorde til sammen ca. 800 personer som bor fortsatt i sine hytter, men noen har flyttet hjem til sine landsbyer. (La oss håpe deres eiendom ikke var konfiskert, eller ulovlig solgt.) Nå undervises det i leirene om folks rettigheter fordi det har vært mye urett begått. Store ”raiden” av The Lord\s Resistance hær i nord. ( massegraver i Amoria hvor ca. 3000 ligger begravet.)

ISIANUT leir:Fremdeles ca 713 som ikke har dratt til lokal village. (antagelig ingen eiendom å gå til) Denne leiren kom i stand i 2003, alle bor fortsatt i stråhytter. Den gang understøttet av regjeringen. Det er stoppet for lengst….likeledes ulike organisasjoners hjelp. Leiren er nå  støttet fra  kirken. De betaler 3000 shillings pr mnd som husleie for hytta. En gutt, ca.6 år krøp bortover marken, prøvde hjemme seg. Mine 2 følgere ble overrasket da jeg gikk bort til gutten, tok han i hånden og hilste.
Snakket med Olego, ca 40 år, bosatt i stråhytte  og Formann i leiren. Han og kona har  begge AIDS og bruker Arv medisiner som er gratis. 3 Av hans 9 barn er Hiv+. DE 3 yngste leker rundt, tester mitt hvite skin. De går ikke på skole da faren ikke kan betale for skoleuniform. (Selve skolen er gratis.) Hygienen i leiren er dårlig, mener Olego, fordi flere familier har  Aidssyke som bor sammen med de som er Hiv+. De ønsker informasjon om smitterisiko og hjemme-hygiene.

Fikk telefonnr. til BAPTIS leir: Leiren startet 2003. Det bor ca.200 i leiren som eies av Golf Clud. De betaler ingen husleie, men vet de er uønsket, men de ser ingen utveg. Regjeringen støtter dem ikke lenger. Hilste på Formann i leiren, Okuru Robert. Han har ikke noe håp om bedring. Det er mange Aidssyke. Intet helsesenter. Mange må dra til byen for å få nedisiner, Hilste på en ung mann som satt i rullestol (hånd-drevet) Hadde fått polio 7 år gammel. Da familien på 7 flyttet til leiren var de 7, Fikk gått på primary school. Siden fullførte han Diploma i Journalistikk. Bor med moren som driver enslags butikk, lenger borte i leiren.

OBUKO-leir.

Leiren er 15 år gammel, startet med Karamajong-raids hvoe mange barn, særlig gutter ble drept.  I utkanten av leiren var  massegraver. Mange har vonde minner sier Leir-leder Echeru….som har en ”brukbar” jobb ved et off. kontor. Han  mener ARV-medisin blir en undskyldning for å slippe ta   ansvar. Det er også tørke-sesong i distriktet. Finnes ingen industri. Arbeidsledigheten er stor. Ønsker få  mer kunnskap om Hiv/Aids og Hygiene.

Hyttene står veldig tett og er bebodd bl.a. av lærere ved skolen. Husleien er meget lav.
TASO Helsesentere: Det er 11 sentre i Uganda, Teso-regionen har 5 Distrikt-sentre. Teso har 17 00 personer registrert som Hiv+. Sentrene gir gratis HIV-test, rådgiving og sosial støtte og hjelp, og støtte til etpar elever. De opplyser at Uganda via TASO har senket blodtesten for å f¨å ARV) CD-R-verdiene fra 400 til nå kun 250. (Det betyr at flere er berettiget til ARV-medisin. ARV synes også virke helsefremmende overfor tuberkulose og malaria  ettersom immunforsvaret styrkes.
TASO-klinikken var overfylt. Barna var adskilt. På en vanlig dag kunne de registrere ca. 80 barn, og ca 200 voksne. Som satt i store venterom for Registrering, nytt venterom for Konsultasjon….og i 3 rom satt de for å bli oppropt for å få medisiner. Tungvint system.
YOUTH WITH A MISSION—senter.

Senteret er startet av en hollansk dame, men med mange frivillige som arbeidet der. (også 3 fra Holland) Alle var ufaglærte, men ivrige for at babyene skulle ha det bra. Noen barn var tydeligvis døende. De fleste mødrene hadde dødt i fødselen, og flere av disse barna skulle adopteres bort, om de ikke var Hiv+. Stedet virket noe ustruktureret.

Nesten all matlaging foregår utendørs.  Store kjeler over små ildsteder med kull. 3-4 jenter er opptatt med dette i senteret vi bor,og Kirken driver. Ved konferanse/møter lager de mat til ca 150. Vi ser stadig høns flagre eller hoppe med bundne føtter…til de serveres i gryta. Best er den fine fisken vi får, marinert og stekt i olje. Vi ble mottatt med stor venlighet og varme. Kirkens koordinator Geofrey (bor her med 3 barn.) David og Samuel assisterer Geofrey-ved Biskopens kontor.
Soroti DIOCES med Biskop George Okudu, Pastor Abraham leder Bibelskolen, og straks presenterte meg et ukeprogram hvor han forventet jeg kunne undervise neste dag! Og dermed var jeg i gang med HIV/AIDS etter 2 dager. Denne gang plusser jeg også på med Alkohol, da jeg sist så også det var problem. Uganda er på topp i alkoholbruk, sammenlignet med verden for øvrig.

FENGSEL-BESØK

Amnuria fengsel har den kulturbestemte høflifhets-hilsen: de kom gående frem til oss falt de på kne for å hilse.(slik kulturen er her, oppdras kvinner til underdanighet.)
SOROTI: Den  nye Direktøren på mannsavd.  avviste oss da formel søknad ikke forelå. Men vi besøkte kvinneavdelingen, og deres sovesaler til 18 personer. Skal tilbake lørdag….etter å ha besøkt Fengselprest Israel og kona Margaret som jeg hadde et godt samarbeid med i fengselbesøk ved forrige Ugandatur i 2008. Besøk til kvinnesiden foretas hver uke. Muligens får vi til håndarbeid-opplæring.

BARNEHJEM FOR FORELDRELØSE OG SKADEDE BARN.

På innvielsesdagen for Girls Hostel i Katakwi 12.sept. møtte jeg tilfeldig (?) Simon Peter , som fortalte han drev et barnehjem i Amoria for 72 barn i alder 5 til 13 år,som var foreldreløse.  Det kostet 20 000 shillings pr.3 mndr.( kr.80.-) To av oss i teamet besøkte dem samme dag i en bakgård med jordgulv, og bitte-små rom hvor de sov uten madrass, her spiste de, her hadde de skole, her hadde de samling/andakt morgen og kveld.

Barna var ”anbragt” av Sosial”etaten” som også hadde godkjent stedet til å drive barnehjem, og gitt økonomisk støtte i starten. Nå levde de på frivillige gaver.  Det var 4 kirker som var representert i styret: Church of Uganda, Pentecostal Church, Life Spring Church og Deliverence Church. Simon Peter var Direktør, hans kone sekretæt og 5 lærere og 6 frivillige som arbeidet  uten lønn, men fikk mat og reise-dekning. Barna virket sunne og i bra form, aktive og glade, men hadde svært liten plass å leke på. Simon Peter ønsket en større plass hvor de selv kunne dyrke grønsaker, men stedet de ønsket,kostet ca. 45 000 (kr.)

Ved et senere besøk var 4 av lærerne  tilstede. På spørsmål om hvorfor de valgte jobbe her, oppga de 2 grunner. 1: Barna fikk åndelig oppfostring. 2: Skolens akademiske nivå var bra. (De fulgte den off. skolens pensum.)

Vann måtte bæres, da vannledning ikke enda var koblet til. 1 av barna testet Hiv+. Men med ARV-medisin hun har rett på å få, og hun kan fortsette i barnehagen. Undervisning om hygiene ble gitt…(og vi bidro økonomisk)

Jeg fikk en nødtelefom: En elev hadde #kollapset# (besvimt?) Eleven testet HIV+. Kunne de da ha vedkommende i barnehjemmet, med fare for å smitte andre? Svaret ble ja, men at ARV-medisin må brukes hver dag. (Medisinen er gratis og hindrer smitteføring.)

Privat Barehage og barneskole VISION

Startet for ca. 4 år siden av et Sør-koreansk ektepar.,Mak Sung CHOI OKELO , og kona  Mary Kim . De opplevde at Herren spurte om de ville gi seg selv og all eiendom til å tjene Gud her i Uganda. Dermed solgte de hele sin buisness i Korea, kontaktet biskoen i Soroti, Charles Okelo som  skaffet dem land. Ekteparet ønsket gjøre noe for de aller fattigste og valgte barna i Flyktningeleiren, som får gratis opphold med skole. De betaler skoleuniform + mat . For de yngste betales 16 000 Shillings. For 3 mndr, de eldste betaler 21 000 Shillings ( kr 75,-) Ekteparets sønn, som er lege i Seoul, finansierer driften. Pastor Abraham ved Bibelskolen er prest ved skolen + kirken. Vision barneskole er med i Church of Uganda. Bare konfirmasjon var lagt til St.Peters kirke. (Hovedkirken)  Hele eiendommen og bygg skiller seg veldig ut fra nabolaget. Alt er så nydelig i arkitektur. Blomster og plener i hagen, Møbler tilpasset alder, snekret med stil og ornamenter. Masse dekorasjoner og leker (a la Lego) som var i et ekstra rom. Ungene passet på hverandre så ingen tok noen leker med hjem. Likeledes var det et barne-bibliotek som barna selv sørget for å holde ryddig. Utenfor klasserommet stod skoene pent på linje.

Ved lunsj-tid kom de til matutdelingen  i rekker (med passe mellomrom) stilte de opp, fikk mattalerken, gikk til sine klasserom og satt på gulvet og spiste, Noen spiste med skje, andre med fingrene. De snakket lavt til hverandre, ingen ropte. Skolen hadde 4 lærere i Primary school med 65 elever, og 6 lærere i Barnehagen . Totalt 119 barn.

HOSPITALET I SOROTI.

Sykehuset har ca 300 pasienter, hvorav ca. 100 barn. En avdeling med 6 på privat forpleining på 2-manns-rom til en døgnpris av 10 000 shillings (ca.50 kr.)  Utenfor sykehuset var det masse familie. De hadde med sine ildkar, kull og ingredienser for å lage mat til den syke og seg selv. Utover plenen lå vasket tøy til tørk.
Med Overjordmor Oluka Demita fikk jeg gå en runde og se avdelingene. Stedet virket nedslitt. Over-alt var pasienter/pårørende. En kir,avd. på 38 pasienter hadde 8 sykepleiere, 5 leger,2 med.studenter, 2 sykepleie-studenter. For Aids-syke var det 12 senger for voksne og 8 for barn. Nå fikk også babyer/småbarn ARV-medisin (tilpasset vekt og alder), dermed var disse nå på poliklinisk basis, og bare innlagt ved akutt tilstand. Mortaliteten var fortsatt høy hos de yngste og hos voksne som hadde brukt ARV-medisin en tid.
Fortsatt papirjournal. Pc var ukjent på avdelingsnivå, men enkelte leger + Oversykepleier hadde data.
Malaria var hyppigste diagnose, særlig hos barna, og ble behandlet med Intravenøst saltvann. Iblant med Quenidin. Foreldre måtte selv passe barna med i.v. En fødende lå bak et skjermbrett og fødte uten en lyd,  i en overfyllt fødeavd.
Operasjonsstuene var små. 3 operatører stod med hvite gummistøvler…. Nødvendig ettersom blodvann rant på gulvet.

UNDERVISNING OM HIV/AIDS/ALKOHOL i Primary- og Secondary school.

I Katakwi og i Amuria og Soroti
En Globus hjalp gi elevene peiling på Norge og Uganda. (Marit og Gunnhild hjalp meg med denne introduksjon.) Jeg brukte overhead, snakket engelsk. Stort sett kan de fleste i Secondary school engelsk, i Primary school (alder 6 til 14 år.) måtte ofte en tolk til. Alkohol var så vanlig, at de bare lo av det. Men når jeg knyttet det til Risikofyllt seksualliv, hiv og aids, forstod de alvoret. Særlig i Secondary school ble det mange spørsmål, (noen ”kjekket” seg nok” men totalt viste spørsmålene et risikofyllt seksualliv blant aldersgruppen 15 -18-år. Nesten alle visste om, eller kjente personer med Aids, eller som var døde av sykdommen.

Kirken her har virkelig engasjert seg. De presiserer A_B_C_
A står for abstinens. B for be faithful and C for bruk av kondom (som lenge var diskutert mellom kirkene….hvor rett eller galt det var. Nå synes det være akseptert der en av ektefellene er aidssyk.  Verre blir det når det er så kostbart å gifte seg, og mange kun er samboere og med mange barn. Men Kirken slår ikke hånden av dem. Jeg brukte min hendelse med boda-boda-sjåføren som bad om penger for han hadde 12 barn! (32 years of age) How would he bring them up? ”BY GRACE OF GOD!!”

Undervisning gikk til studentene, men også til lærere. Utrolig mange ”spesielle” spørsmål…..også fra aldersgr. 15 -18. Forslag hvordan begrense AIDS i Uganda?
SVAR: Masse-testing, skilleHIV+ ut i egne leirer hvor andre land finansierte mat! Liten medefølelse med de som var rammet, påtross av min sterke oppfordring til medmenneskelighet.

Undevisning for Ledere for unge i kirken, gikk OK. Endelig kom de  (noen ½ time etter start.) De var reflekterte unge som gjerne ville stille spørsmål om hvordan de kunne få tenåringer til å ta ansvar for seg selv, for familie og i samfunnet. Vi brukte 1 ½ time. 2 kjekke menn fulgte meg tilbake. De hadde fått spesialtrening om Aids-problemer i Nigeria og reist mye rundt i Uganda. Nytt for meg var bruk av ARV som ”forebyggende”????

Tirsdag skulle Margaret og jeg møte Direktøren i Kvinnefengslet for å drøfte mulighetene for å få plasere de 7 barna i skole hos de Koreanske ektepar i VISION skole + Nursery…..eller hos Mothers Union`s Nursery. Akk direktøren var ikke der, vi besøkte i stedet skoleklassene,  og så tok jeg en boda-boda ”hjem”.

EKSTRA-MØTER I Baptist-leiren.

Vannledningen til Soroti distrikt ble totalskadet, pumpe-arrengementet sank til bunns, og vi var alle uten vann i mil etter mil. Langs veiene gikk (for det meste jenter) med vannbøtter/plastbeholdere balanserende på hodet. ET SYN!!!

Jeg skulle undervise 800 studenter på Halcion vidergående skole, møtte opp med den gamle Overheadèn  og så manglet ca. 400 som var iveg for å hente vann…(mellom 2 undervisningstimer) Mandag beg. Lands-eksamen som varer 3  uker….Studentene som kalles KANDIDATER, skulle bli bedt for søndagen. (Det praktiseres over hele landet , i alle kirker. Jeg ble bedt komme og PREKE!!! Så sammen med Pascal (presten) dro vi iveg søndag kl. 7,30. En flott opplevelse, mye sang og drama. Positive elever!!!

Pascal tok meg med på Evangeliserings-kurs hvor ca.18 var tilstede (as 25.)

Så hjem i full fart…..FOR

Vi dro til Baptistleiren der Leirsjefen hadde bedt oss komme og holde ekstramøte om Hygiene  (+ Aids) Han gikk selv rundt og samlet folket under et tre. Ca.22 menn og like mange kvinner….og minst enda flere  barn. Leirsjefen hadde 7 barn, foreslo vi skulle komme tilbake senere og snakke FAMILIEPLANLEGGING.!!! Denne søndagen var Hygiene  vårt tema….på grunn av vannskaden`s følger for matlaging, vask og barnas helse. Vi fikk til godt innspill ved å spørre barna hva mat som ga krefter, styrke osv. og så ”forsterket” om jordbruksdyrking, og Eivind forklarte ut fra sine gode kunnskaper. Hans beskjedne og rolige måte å snakke på, + fortalte om sine erfaringer fra Sudan, gjorde at folk fikk stor tillit til han, og hadde flere spørsmål. Vi ble der ca.3 timer. George (som jeg tilfeldig hadde fått kontakt med) var tolk, og gjorde en nyttig jobb.

Leirsjefen vinket meg bort til en eldre dame, hun trengte medisin  for smerter i bena. Forskrekket forstod jeg dette var spedalskhet. Fingrene var nesten alle borte, tærne likeledes, og begge bena kraftig deformert. Sønnen (leirsjefen) knelte ved siden av meg. Jeg bad henne ta lege besøk og blodprøve, lovet medisin ved vårt neste søndagsbesøk…og spurte om jeg fikk be for henne. Det fikk jeg….og bad både på norsk og engelsk. Dette blir spennende.

NYTT SØNDAGSMØTE, (24.10) Det var ønsket tema om landbruk og Familieplanlegging. Vi hadde jo hatt omvisning på sykehuset, men fikk lite ”råd” om hva de anbefalte. Mannen MÅTTE ville barnebegrensing, ellers nyttet det ikke. Dertil kom at kulturen satte større verdi på en kvinne med mange barn. (En i leiren, enke fra Karamajongfeiden, hadde 2 barn og mistet den ene….(ble drept) og hun mente hun ble sett ned på for ”hun hadde kun 1 barn……mens en med 8-10 barn ble verdsatt mye mer. Den gamle Leirsjefen nikket…slik var deres kultur. De kom med en 6-årig jente med styggt brannskade på halsen, stort som 10x20. Moren mente det var et uhell (Kunne det være straff)

Moren bar et ildfat over til neste hus, jenta kom løpende…osv. Noen ville melde moren til politi. Dagen etter gikk jeg og hentet jenta, faren + leirsjefen hit til Helsesenteret. Jenta fikk antibiotika, tetanus og bandasje. På veien hit (20 min) dekket jenta til hode og skuldre. Konsultasjonen på helsesenteret tok 2 timer. Jeg måtte betale konsultasjon og boda-boda hjem til leiren.
Samuel  kommer med flere bestillinger på undervisning.. Var på Sykepleier-skolen 2 dager for å snakke om ETIKK. (Akk, jeg hadde trengt boka, men den er enda ikke komt.) Var det sant at Ugandiske sykepleiere stjal medisiner og solgte på markedet? Studentene mente ja, ”For lønnen var så dårlig”. Jeg gjorde som Forstanderinnen bad: Snakket ETIKK og Moral….uff. Men vi fikk til en bra dialog med klassene. Mon tro om det sitter? Ble bedt komme igjen.

SOROTI DEM….PRIMARY SCHOOL.

Satt ½ time på rektors kontor mens de ”organiserte” elevene. Kom inn på et ”lite” klasserom hvor ca. 800 satt som ”sardiner”. Ingen god stemning!! Så kom Head-teacher og Board-Leader, satte seg fremst….og det ble ganske stille.Min Over-head sviktet igjen for 2gang, så jeg kjempet for å få frem foredraget.

(Dro hjem og Overheadèn virket OK!!!)

18/10:
Yrkesskolen.  2 av studentene var nå lærere. De kjente meg igjen fra 2008. Mange spørsmål. Ville ”tvangsteste alle i Uganda, sette merke på de + og plasere dem i leir…Mat osv. fra andre land!!!!!”
21/10:Kichingaji  Primaryschool. 1470 ELEVER!!!! 27 LÆRERE. Alle samlet under et tre. Elever og lærere satt som lys.. (klasse-elev m/pisk)
Veldig stor interesse og mange fornuftige spørsmål.
22/10: Sykspleierskolen: Ny klasse med tema ETIKK OG MORAL.
ASURET.

23/10: Dro med Pascal til ASURET  (den fattigste bydel) Prosjekt VISJON, drevet av Kirken: Ca.270 barn , ! 1 barn fra hver familie i distriktet er ”plukket”ut etter fattigdoms-kriteria. De går på skolene i distriktet, men de fleste var Hiv+ og gikk på ARV-medisin.) Andre hadde andre sykdommer. Prosjektet er nasjonalt og intenasjonalt. Barna får Milet-suppe. 1.g. pr mnd. Samler også foreldrene og får undervisning.
Fengslet kl.15. Jeg rakk ikke det denne lørdagen. Marit og Kari tok perletreding.
23/10: Bryllup…..og vi var invitert. Vår gave (1 norsk flagg) + penger ble satt stor pris på. Jeg sa noen ord på gruppens vegne.

24/10: Dro til Bethany kl. 09 for å treffe jentene i den eldste klassen (som nå går ut i eksamen.) Veldig bra. Innom Koreanske kirke for å levere mobiltlf. Til Abraham, lengst mulig. Gikk ved nattverd-tiden for å rekke til Flyktningeleiren kl. 14. Langt møte.
25/10: Sykedpleierskolen. Deres lønn er ca. 600 000 pr.mnd. (kr.1800)
26/10 :Soroti Dem. Fullsatt

27/10: Mothers Union`s NURSERYschool , lærere. Kun 5 tilstede.
Her vi bor er det jordbrukskurs for 30 fra hele distriktet. 2 jenter, Wicki Abero og Beatrice Achan fra Karamoja-distriktet kom for å sporre om jeg kunne komme dit og undervise om Aids/Hiv. Det går visst ikke…etterssom det er utenfor Teso distrikt
.
3/11: Kichihinjaji P/S skole. Fellesmøte foreldre og eksamens-elever. Kom som avtalt kl. 09, ble sittende ca.1+1/2 time FORAN I klasserommet. Headteacher holdt en meget god etisk redegjørelse
.
BARNEDÅP I FENGSLET!!!

7/11: Barnedåp av 3 av 9 barn i Fengslet. Vi  tre damene var gjester. Hadde dessuten kjøpt mat og klær til bana. Pastor Israel ”overrasket+ fanget meg” ved at jeg skulle overrekke en av de biblene jeg hadde kjøpt. (dermed blir jeg nødt å kjøpe bibler til alle.)
Så til Flyktningeleiren kl.16 og et kort mote….så videre til det koreanske ekteparet Chou som hadde invitert Thor + kona+ meg til middag.

Biskopen ringte om jeg ville ta kona Florense med til Youth c Mission for å høre om den 5 årige gutten (Lam,stum,blind? Døv?)  som er i fengslet med mor og 2 andre søsken, kunne komme dit?? DET GIKK IKKE. Vi dro så til fengslet og snakket med moren. En tragisk historie. Innkalt til avhør, møtte ikke på dato,  Hun fødte en pike i jungelen, og uka etter tok hun alle tre barna med til Rettssalen…..som ble såpass bestyrtet at de sendte henne + de 3 barna i fengslet. Fengseldirektøren er livredd hun  skal få refs….evnt miste jobben.
Etter fengslet var  vi og bså et Mama Kevina`s Bakery…..Et flott rehabiliteringssenter for fysisk handicapede.

12/11: Jeg fulgte Biskopen George til BARNEHJEMMET i Amuria, for foreldreløse og emosjonelt skadede barn. Det skulle være et ”Godkjennings-besøk”….men ble alt annet….ettersom Bispen ble frustrert (på forhånd) Han brøt av den fine barnesangen av 75 barn!! Lærere og frivillige stivpyntet, men ble bombardert med spørsmål. Simon Peter , Headteacher og de andre løp rundt for å hente protokoller, for å dokumentere dato om besøk fra helseetaten osv. En rask runde til de små, primitive klasserommene der barna satt som lys. Noen få spørsmål…så en kort bønn fra Bispen…og vi gikk til Kari som var syk, så henne og hun ble med oss ned til Soroti. Ekteparet som var med i teamet, fikk kr. 30 000 fra selveste Løvenskjold. (De kjente hverandre fra Nordmarka

ARBEID I Uganda ..3sept.---01.11……2010

(Arrived 5th)
10/09; Bibelskolen….(Abraham)  Hiv/Aids                             3 timer
11/09       ””                       ””                                                      2   ”
13/09 Toroma         Menighetsbesøk.   ”/”                                 1-1/2
14/ 09 Magoro                     ”                  ”/”                                3    ”
15/09   Magariam                                     ”/”                               3    ”
16/09  Adacar                        ”                  ”/”                               2 -1/2
17/09: Usuk  + Katakwi                          ”                  ”/”             3 t.
19/09: St. Peters Church
20/09 – 22/09: Youth C Mission        (Besøk)
23/09: Soroti Hospital                         (   “   3 timer)
24/09:      “     Fengsel     + Margaret  (  “   2    “    )
25/09: Girls Hostel,   Ruth                    (   ”  2 timer )
27/09: Lions Club       mote                    (  “ 2 timer.)
28/09: Amuria   Primary school                                                3 timer.
29/09:         “        Kvinnefengslet           ( besøk   2 timer)
30/09:          “       Primaryschool   Lærere                                  2 timer.
01/10:  Youth-leaders in St.Peters Church  (besøk Mary Kim)   2     ”
02/10: Vision school (koreansk)        Fengselprest Israel             4    ”
04/10: St.Peters Church , Lay-readers                                           1  ”
05/10: Mary Kim,(Vision school) + meg …Kvinnefengslet           3  ”
06/10: Fengseldir. + Kim+ lærer   (ad 7 barn i fengslet.)                2  ”
07/10: OBUKU camp……………………………..                            3  ”
09/10: Independents-dag. Middag hos ex.biskop    Fengslet         2 timer
10/10: Vision Kirke (koreansk)
11/10: Baptist Camp + Asiano Camp.  (Martin,Steven)                4     ”
12/10: Soroti Sykepleierskole                                                            2     “
13/10:      “          “        “                                                                      2    “
14/10: Halcion pimary/secondary school….    (ca.250)                   4    “
15/10: Soroti Demonstration Primary/Secondary  (ca300)             3    “
16/10: Halcion secondary. Bønn for eksamen+ evang. Gr.              7    “
17/10: Flyktningeleiren…..(bedt gi informasjon om hygiene)         3    ”
18/10: Vocational training     (120 studenter 15-20år, senior.)          2    “
19/10: Fengslet……………………………………………….2 timer
“   “   Bethany P/S                …………lærerne-…………...2    ”
20/10     laget transparenter om HOSPICE
21/10: Kichinjaji P/S-school, 1468 elever, 26 lærere (ute)     2    ”
22/10:  Sykepleierskolen…..Etich…………………………….2   ”
23/10: Asuret Project i Kirken! 250 elever 5-12 år………….4   ”
24/10: Bethany P/S: Eksamen-elevene, foredrag +bønn….....3    ”
- ”-   : Flyktningeleir (bedt belyse fam.plan+ jordbruk)        3    ”
25/10:  Sykepleierskolen……………………………………….2    ”
26/10: Soroti Dem P/S  ( ca 400 under et tre.) ……2     “
27/10: Mothers Union`s Nurseruschool. Lærerne……………2   “.
28/10: PTC L Primary teachers College) ca 350                      3    “
29/10: UCC (Uganda Commercial & Communication
01/11 : Foreldre og elever I P7, Kichinjaji P/S school                                 4    “
02/11: Forgjeves besøk til Uganda School of Commercial ( ventet x 2)      2    “
05/11:  UPC
07/11:  Dåp av 3 (av 8 ) barn I Fengslet. Pastor Israel……………………..4 ”
_ ” -  : Baptist Camp     (bedt holde samling)………………………………2 ”
08/11- Joined a course here about Aids/Hiv. ………………………………5
- “ -   : DRo med Biskopens kone, Florence til Youth c/Vision…………….2
- ” -  :    ”          ”          ”         ” Til fengslet.. ( finne løsning for 5 års gutt)  2  ”
09/11: Joined the Course
1 0/11: Dro med Biskop George til Vision Barnehjem for Orphans…………5
-” -    :   Kari syk…………………………………………………
12/11: Joined the Course labout Counselling Aids/Hiv
16/11: Teso College…..avlyst I siste minutt.
17/11: Til 2 kirker med Hiv+ enker. Flere barn på ARV--------------------------6
18/11: Katakwi:    Fullsatt kirke, Hiv+ kvinner/enker……………………… 2
”   ”     - ”-       Undervisning på Primaryschool…Hiv/Aids…………………1 ½
19/11:  Pionær school-……………………………… ” – ”…………………   1.1/2
22/11: Soroti Hospital……………………HIV-testing………………………..2
23/11:     - “- Nursing School        ……Spiritual Counselling…………………2

Så ble jeg med som tilhører på et kurs for prester, forstandere som ikke hadde FORMELL utdanning. ( selvbestaltede menigheter, frikirker…og noen få fra Church of Uganda) Tema var Sjelesorg (Counseling) til Aids-rammede…pasienter, pårørende. Kirker.) Knakende bra kurs og forelesere. Fra Pan African Christian Nettwork against Aids. Jeg deltok som deltaker i rollespill,drøftinger osv. For meg ble det en god repitisjon om afrikansk kultur og tradisjoner, spiritisme osv. De andre i teamet vårt var også innom undervisningen….men da jeg IKKE hadde avtaler den uka, fikk jeg mye med meg…og det var lærerikt å snakke med deltakerne.

 Jeg blwe invitert med på avslutningsfesten….på et flott sted, med afrikansk dans, mat og taler. Ex-biskop Charles og frue var med. Jeg hadde fått vite at denne organisasjonen hadde i flere år blitt støttet av Danmark, Sverige og Norge..(og benyttet det i min takketale.)

Vi reiste ut 3 september, 9 personer…3 ektepar og 6 enslige. Tre personer dro hjem eter 6 uker. Så reiste 5 på safari,etter en felles avskjedkveld. Vi 3 som ikke dro på safari, stoppet igjen. (Vi ville heller støtte noen skoleelever og lignende) Siste kveld ble jeg forbauset: Folk kom igjen for å si adjø: Leirsjefen, Biskopen + sønn, og flere andre!!

Neste dag kom den bestilte bilen og vi dro til Kampala, overnattet 2 netter og så til flyplassen. Oi, som jeg lengter tilbake. Kan det være noe bedre enn å kjenne du får betytte dine fagkunnskaper, åndelig  utrustning og din livserfaring…i møte med herlige mennesker som viser slik takknemlighet

. JEG ER SÅÅÅ TAKKNEMLIG FOR OPPHOLDET.!
Høyskolelektor Klara Lie

Hong Kong 2009



I år 2000 var det Konferanse i Amsterdam, initiert av Billy Graham. Mindre ledergrupper kalte seg Table 71, senere ble det mindre Konferanser. Call2 Aall er bar 2 år. Det er tillyst Regionale og Globale Konferanser. (Kiew, Kairo, India, Nepal Amsterdam, Cape Town, Sør-Amerika, Sør-Korea, Fillipinene, West-Afrika…..I løpet av 2009/10. Nøkkelord: Nettverk, Trening,Jesus-sentrert.
Av 3500 var den største gruppen fra Kina.Alle taler ble tolket til kinesisk. Hele 86 seminarer å velge i
Kanskje du vil vite mer om Call2Aall`talere,,,,utenom lille meg:Dick Eastman (President i USA`s nasjonale bønnekomite. Dale Kaufman fokuserte på Kina , at det var mer åpent for kristendom! Thomas Wang (3-selv-kirken) fokuserte på Verdens-evangelisering. Cindy Jacobs: Bønn. Georg Sherman: Seminar om AIDS i sør-Afrika. Ed Silvoso : de 7 fjell ( makt, rikdom, evangelisering/kirke, markedplass. Alle kristyne er prester. Tilbedelse av Gud vil minske fattigdom. Jackie Pullinger: Fokus på samf. Ulykkelige, de prostituerte. Snakket om sex-åndsmakt i nasjonene.Karl Bandlien: Inner healing. Mark Anderson er President for Call2All som er en Global Pastorers Nettverk. Loren Cunningham: grunnlegger av Yout with a mission. Han refererte til sitt besøk hos Kongen i Norge. (Morsomt for meg.)

De 7 fjell: Familien. Styresmaktene.+ 

jus.Utdanning.Media.Økonomi.Religion,menighet,misjon.Kunst og kultur. Næringsliv + teknologi.
Steve Douglas (president i Campus Crusade mente verdens.vekkelse ville komme innen 2010.. Krever bevisstgjøring av oss kristne.Vårt misjons-oppdraget kan bli fullført innen en generasjon.
I år 2000 var det Konferanse i Amsterdam; initiert av Billy Graham. Mindre ledergrupper kalte seg Table 71; senere ble det mindre Konferanser. Call2 Aall er bar 2 år. Det er tillyst Regionale og Globale Konferanser. (Kiew; Kairo; India; Nepal Amsterdam; Cape Town; Sør-Amerika; Sør-Korea; Fillipinene; West-Afrika…..I løpet av 2009/10. Nøkkelord: Nettverk; Trening; Jesus-sentrert.; Av 3500 var den største gruppen fra Kina.Alle taler ble tolket til kinesisk. Hele 86 seminarer å velge i.

Taiwan og China 2000

Høgskolen i Oslo.

Sammendrag av min tur til Taiwan og China, jannuar, år 2000.

Invitasjon:

Styreformann ved Pingtung Christian Hospital, Taiwan, Kahn Liu er kinerser. Han har  norsk kone som er sykepleier. Hun hadde fått min hovedfagsoppgave om profesjonell veiledning for helsepersonell, og hennes mann hadde lest den og mente dette kunne bli et redskap til økt bevisstgjøring tjeneste-kvalitet  hos sykepleiere og leger ved hospitalet. I tillegg var det ønske om at helsepersonell skulle bedre ivareta pasienters og pårørendes eksistensielle  og åndelige behov.
Helsepersonell (leger og sykepleiere og andre profesjoner som sosialarbeidere,  fysioterapeuter, prester) fra 3 sykehus var samlet til 2 seminardager, a 6 timers undervisning. (Engelsk med oversetting til kinesisk på Power-point, og stensiler på engelsk som vil bli oversatt til kinesisk.)
De andre dagene var jeg rundt på samtlige avdelinger,ca. 2 timer på hver, hvor jeg fikk innføring i deres arbeidsforhold og sammen drøftet vi praktiske forhold.

Pingtung Christian Hospital ble startet av Misjonsalliansen, men er for lengst kommet inn på myndighetenes helseplan som regionsykehus. Pr. i dag var det et topp modernt sykehus med stor anseelse. De må ha drevet godt, også økonomisk, da de nå skulle kjøpe opp et mindre sykehus i nærheten. I tillegg  hadde sykehuset en organisert hjemmesykepleietjeneste, og drev dessuten et helseprosjekt i Burma. En  stor budsjettpost var avsatt til faglig oppdatering av personalet….til nasjonale og internasjonale studier.

Totalt ansatte ved hospitalet var ca.1100.
508 senger var fordelt med 103 på medisinsk,
90 senger på kirurgisk,
24     "     på gynekologisk,
37       "    på fødsel,
7        "    på observasjon,
24      "    på pediatrisk,
50      "    på nevrologisk
28     "    på nyfødt avdeling
20     "     på dag-avdeling (dialyse, aids osv.)
13       "   på med.overvåkning
34     "     på akutt mottaks avd.
12     "     på intensiv avd.
12     "     på hjerte-avd. (by-pass og andre diagnoser, ikke åpen hjertekir.)

I november -99 hadde sykehuset gjennomsnittlig 2.516 pasienter pr. dag!
Akuttmottak hadde gj.sn.206 pasienter pr. dag.
November: 249 fødsler.
Hospitalet  har Hospiceavdeling, en psykiatrisk enhet, de foretar dialyse og nyretransplantasjoner, hjertekirurgi for å nevne noe. Hospitalet har eget apotek .
Avdeling  for hjemmesykepleie har 8 sykepleiere, og en pastoral-klinisk enhet med 12 ansatte. Sammen med leger og sykepleiere driver hospitalet et helseprosjekt i Burma.
Sosialtjenesten har 8 ansatte. I 1999 hadde de 900 saker.
Teknisk utstyr, maskiner og instrumenter var topp moderne.

Personell:

Kun 450 sykepleiere jobbet ved hospitalet. Det er en "turnower" på 38 %. Ca. 10 % av sykepleierne hadde vært mer enn 7 år ved hospitalet. Ca 140 leger arbeidet innen ulike spesialiteter . I tillegg var det "interns". (Turnus-kandidater)
Årlig hadde sykehuset 905 studenter (medisinske- og sykepleier-studenter.)
Pasientenes familier stelte pasienten……dermed mindre behov for faglig hjelp.)  Pasientene selv betalte et mindre beløp.

Hvorfor ønsket de besøk?

Styret og administrasjonen mente å se en trend til at den helhetlige omsorgen til pasienten var svekket sammenlignet med tidligere. Særlig syntes styret og administrasjonen at den kristne profilen burde høynes både hos leger og sykepleiere.  Slik det hadde utviklet seg var det stor spesialisering  ved at pasientene ble henvist til ulike  avdelinger. Hospitalets effektivitet var høy, antall uhell og nesten-uhell økte, og det gjorde også "turnover" blant helsepersonell. Administrasjonen  ønsket kvalitetssikring av tjenestene, og så at et ledd i dette var å styrke  personalomsorgen. Sykepleiere hadde fjernet seg mer og mer fra pasientene og overlatt sykepleien til studenter og pårørende. Samtidig var sykepleierne opptatt av karrierestige ved å ta relevante kurs ved Universitetet i Taipei , andre hadde studier i Hong Kong eller fra andre land.  Universitetsgrader var meget vel ansett i sykepleierstaben.

Møte med hver enkelt spesialavdeling, (ca 2 timer på hver.)

Det kom fort frem at effektivitetskravene økte på alle nivå, noe som ble løst ved å be om flere stillinger. Sjefsykepleier  og oversykepleiere hadde faste møter, men de ga uttrykk for at det ble mye informasjon, eller en-vegs-kommunikasjon. Det var liten tid til saklig drøfting.
Avdelingssykepleiere hadde liknende beskrivelse. Spørsmål som kom frem var for eksempel "hvordan skal vi beholde faglig personale?"
Sykepleiere på post-plan stilte spørsmål som: "Hvordan kan vi få påfyll så vi beholder motivasjon for tjenestegjøring?"  "Hva kan vi gjøre med vår stadig dårlige samvittighet/følelse av å komme til kort?"
Innen Eksistensielle/åndelige spørsmål kom det frem at sykepleiere henviste pasienten/pårørende til andre instanser…..dels på grunn av manglende tid, dels på grunn av egne holdninger som gjorde det vanskelig å ta opp pasientens behov. Døende pasienter ble ikke møtt på sine spørsmål, dette opplevde sykepleierne som et etisk dilemma. Siden Taiwan er et budistisk land, var det mange tros- og kulturelle problemer som ble tatt opp. En sa hun ikke selv hadde noen tro, hvordan skulle så hun kunne gi hjelp? Som et kristent helsetilbud i et budistisk samfunn møtte de også spesielle etiske problem.
Flere sykepleiere og leger hadde hospitert ved andre sykehus men fant det vanskelig å få implementert nye ting når de returnerte tilbake til sykehuset. De var glade for at administrasjonen og styret hadde tatt initiativ til et internt kurs der flere kunne delta.  De så også nødvendigheten av å få sette av tid til refleksjon, analyse og administrasjon av helsepersonalets tjenester overfor pasienter og pårørende, og få en økt bevisstgjøring av egne ressurser. Faglig veiledning ville kunne bli et ledd i kvalitetssikring av tjenestene, og de var motivert for å prøve dette ut.

Håpets Havn sykehus, Hong Kong.  

(Stedet er uløselig knyttet til Ullevål-sykepleieren Annie Skau Berntsen`s navn.)

Hong Kong.

I dag er det 6,3 millioner mennesker som bor i Hong Kong. HOHCS dekker et område for 400 000 i sin region. Folk bor i boligblokker som ligger tett i tett og med opptil 130 etasjer. Arbeidsledigheten er ca. 6 %. Mange er fattige og uten penger kunne du ikke få medisinsk hjelp. For dem som "bare" tjente 50 000 kroner pr. mnd. hadde myndighetene bygget "Public-Houses". Hong Kong var en dyr by. Husleiene i såkalte bedre strøk hvor utenlandske buisnessfolk bodde, kunne variere fra 35 -50 000 kroner pr. mnd.!
En sykepleier tjente fra 20 - 30 000 kr. pr mnd. en vaskehjelp tjente ca- 10 000 pr. mnd. , en lærer i grunnskolen tjente fra 15 - 30 000 pr mnd.

Sykehusets (HOHCS) kapasitet og funksjonsfelter.

Vår guide, Torunn Robstad, mener at norsk helsevesen har noe å lære av den måten sykehuset driver helhetlig omsorg….til ånd sjel og legeme!
Hong Kongs helsemyndigheter dekker 85% av de 285 mill kroner som det koster å drive sykehuset og tilliggende institusjoner. Resten dekkes av humanitære organisasjoner. Håpets Havn har fra 1990 kalt seg "Haven of Hope Christian Service", (HOHCS).
Sykehuset har ca. 400 senger på hovedavdelinger som Lungeavdeling (opprinnelig startet sykehuset arbeid for de mange tuberkuløse), Geriatrisk avdeling, Hospice-avdeling og andre spesielle forskningsenheter som søvnforskning, og behandling av Aids-pasienter og rusmisbrukere.
Sykehuset har også et pleiehjem med plass til 250 beboere og et bolig/eldresenter med plass til 321.
HOHCS har som motto at deres helsetjeneste skal drives holistisk og etter 5 prinsipper:
1:Profesjonell
2:Progressiv.
3:Kristussentrert.
4:Evangeliserende.
5:Kjærlig pleie.
Det er ca. 1000 som arbeider på ulike plan in Håpets Havn og de andre institusjonene. De har også sin egen sykepleierskole (fortsatt var uniformen blå kjole,hvitt forkle og hette!)
Alle nye medarbeidere ble intervjuet og fikk et innføringskurs: De hadde ikke lov å avertere etter bestemt livssyn, men 80% av fagpersonalet var kristne.
Sykepleierne jobbet i team, hadde faglig veiledning og faste team-møter med ulike profesjoner hvor de drøftet forholdene omkring pasienter og pårørende. Den holistiske tanken førte til at selv om de også hadde pastoralklinisk enhet, var sykepleiere og leger like forpliktet til å møte pasientenes eksistensielle og åndelige behov….som prest og sosionom.

Imponerende arbeid ble gjort overfor Hospice-pasienter og deres pårørende. Her var tid nok til å snakke med pasienten om det som var deres behov. I tillegg hadde de pasientgrupper for de ulike diagnoser hvoe eksistensielle, åndelige og  andre behov ble tatt opp. Lignende grupper var tilgjengelige for pårørende, og atter andre for samtaler med pasient og hele hans/hennes familie. Mitt inntrykk var at pasienters/pårørendes behov ble sett i en helhet, taklet på en profesjonell måte av den fagperson som stod nær pasient/pårørende, og med en klar kristen omsorgsprofil.

Helsearbeid utenfor sykehuset.

Pasienter med en kronisk sykdom blir fulgt opp etter utskriving . Ikke bare pasienten, men hele familien får omsorg og oppmerksomhet. Slik er det opprettet senter for familierådgiving, Sorg- og etterlattes-grupper, helseopplysning til gravide, og sentere for familier med handicappede barn osv.
All kristen virksomhet og misjon ble slutt ca. 1950. (Kristne sykepleierskoler ble også stengt. Jeg møtte en kineser som var utdannet ved en misjons sykepleierskole og som sukkende sa at kvalitet i sykepleietjenesten var sunket. Noe hadde med holdninger som : Hvorfor skulle jeg gjøre noe mer for deg enn det absolutte nødvendige? Hun ga eksempel som at sykepleiere delte ut medisiner og satte injeksjoner, og det var alt! Pasientens pårørende måtte foreta vask og stell….om de kunne. Hvis ikke, ble det intet stell!

SUM: min guide mener vår helseminister Høybråten og norsk helsevesen kunne lære mye fra HOHCS. Hva mener vi?
HOHCS klarer å praktisere en helhetlig (holistisk) omsorg.
Pingtung Chr.Hospital har en omsorg som er oppdelt i spesialfelter.
Har vi noe å lære…………?

Uken i Kina, 16 - 22 jannuar år 2000.
Kina regnes å ha ca. 1,2 milliarder innbyggere. ( 1/5 av jordens befolkning.)
Under kulturrevolusjonen på 60 og 70-tallet ble minst 100 mil.forfulgt eller trakasert til døde. I dag er kapitalismen på full fart inn i landet. Det  er stor arbeidsledighet. I 1999 ble 400 000 i ststabedrifter sagt opp.
Kommunismen startet ca. 1920….etter krigen med Japan. Ny krig med Japan i 1931. Japan måtte trekke seg tilbake i 1945.
Kommunismen delte folk inn i grupper etter hva slags verdi de hadde for landet:
1: Folk med skole og utdanning………..ofte ansatt i offentlige tjenester.
2: Bønder……..de eiet jord og skaffet folket mat og føde.
3: Arbeidere…..de  arbeidet hardt og for landets beste.
4: Forretningsmenn……de var lite beundret for de tjente penger på andres
arbeid/ produkter.
En bestefar hadde sagt til sin sønn: "Stikk aldri nesen frem og gjør noe  andre legger merke til……det straffer seg!"

Ming- og Quing-Dynastiet styrte fra 1300 tallet og frem til 1921.
Keiserdømmet ble kastet ca.1911, og landet ble Republikk i 1949.
1927 klarte Chiang Kai shek å samle det meste av Kina. (Rømte til Taiwan -49.)
En rekke revolusjoner, mot-revolusjoner, kampanjer, kulturrevolusjon (1966) og deretter store massakeringer funnet sted.

Ca. 1960 ble alle kirker, moskeer, templer stengt og revet. Likeledes all kunst innen bøker, bilder, byggverk, håndtverk ødelagt. Alle skulle være like i stand, tjene likt og være forsørget av staten. Det skulle ikke være klasse forskjeller og ingen skulle sette lit til noen form for religionsdyrkelse.
I 1957 havnet over 1 mill i tvangsarbeidsleirer og fengsler.

1960 - 62 mentes det at ca. 30 millioner døde av sult. Det at Staten eide alt medførte en slapp holdning til å arbeide. Det ble arbeidsledighet og økning av kriminalitet og rusproblemer.
I 1954 ble det bestemt begrensning av fødsler til at det skulle bare være 1 barn pr. familie. Dette følges fremdeles i byene, mens ute på landsbygda er kontrollen mindre. Desto mer  av plakater om Familieplanlegging. Barn nr.2 eller 3 fikk ikke jobb eller skolerettigheter. Ett skolesemester kostet ca. kr.120, i videregående kostet ca.30 000 pr. semester. Universitetene begynte nå å kreve betaling.

De 5 stjernene i flagget står for 5 folkeslag:

Han : representerer 90% av "vanlige" kinesere.
Man : Folk fra Mansjuria .
Mong:    "     "   Mongolia.
Huci  :    "     "  nordvest, vesentlige muslimere.
Chang:    "     "   Tibet.
Bej  betyr nord, Jing betyr Keiserens by.

Språk:

Mandarin snakkes i Beijing-området, og er det offisielle språk i landet.
Kantonesisk brukes mest i de vestlige provinsene. Disse to hovedspråkene er så forskjellige at de ikke forstår hverandre helt. (Sammenlignes med norsk/islandsk.)I tillegg er det uendelig mange lokale språk/dialekter som hindrer kommunikasjon.
På 1910-15 årene ble det et felles skriftspråk , en felles mynt-verdi, felles måleenheter (cm. og meter, liter) felles bredde på veger og felles bredde på vogner.

Beijing:

Byen har ca. 20 millioner mennesker og er hovedstad i Kina. Lufta var meget forurenset og mange brukte munnbind ute i trafikken.
Studentopprøret iBeijing i 1989 krevde mer demokrati, dermed ble flere tusen unge massakert på Den Himmelske Fredsplass. En  sagt: "Vi har et Demokrati i navn, men jeg vil heller leve som en hund i Norge enn å leve i Kina."
Mao Che Tung tok opp marxismen ca. 1930. Mao døde i 1976 og ligger gravlagt i Mao-mausoleet ved Den Himmelske fredsplass, (men påbød kremasjoner for at de døde ikke skulle oppta land for de levende.) 

Den kinesiske muren:

Det tok ca. 1 million mennesker å arbeidepå muren, som skulle være  til vern mot fiender i nord. Muren er ca. 3000 km lang. Jeg gikk  minst 1000 trappetrinn, pustet som en hval….dels fordi trinnene var høye, at det var tynn luft og minst 9 kuldegrader, men opp kom vi på Beijing- siden! Det var meget stor stigning,så nedturen ga DEN utsikten….om en våget se utover!

Den forbudte by:

Like ved Den Himmelske Fredsplass lå det et stort område som nærmest var et museeum over 24 keisers tilholdssted fra 1421 til 1921. Den Fordudte by viste en storhetstid der keiseren med sin familie, konkubiner og tjenerstab,levde helt adskilt fra verden for øvrig.
Det sies at Chiang Kai Shek klarte å forby riving av disse gamle og utsmykkede bygninger med 9000 rom, da kulturrevolusjonen ødela alt som het kunst og verdier. (Målet var at landet skulle kvitte seg med fortiden, ingen klasseskiller, ingen verdisaker eller kunst, og ingen religioner. Alle skulle være like. Høytstående posisjoner/embeter og intellektuelle ble tvangssendt til arbeid ute på jordene eller i fabrikker. Ektefeller og barn ble sendt til ulike steder.)
Kina må ha hatt en fantastisk kultur, noe må ha blitt smuglet ut av landet og er nå tilbake på for eksempel Nanjing Museum….der jeg kunne ha tilbragt ukesvis for å nyte de gjenstander, bilder, bøker, håndsydde klær og drakter, utsøkt porselenskunst, treskjæring osv.

Mao-malusoleet.

Mao Che Tung tok opp marxismen ca. 1930. Mao døde i 1976 og ligger gravlagt i Mao-mausoleet ved Den Himmelske fredsplass, (men påbød kremasjoner for at de døde ikke skulle oppta land for de levende.)

Chengdu.

Vi tok fly fra Beijing til Chengdu som lå i vest-Kina.
Chengdu har 8 millioner innbyggere, derav ca. 1/2 mill handicappede barn og unge. Matprisene var lave. For ca. kr.30 spiste vi (5 personer) deilig mat.
Vi skulle besøke et barnehjem og dagsenter, Holy Love, som Misjonsalliansen driver i samarbeid med AMITY. ( En hjelpeorganisasjon tilhørende Tre-Selv-kirken i Kina)
Vi ble møtt på flyplassen av en kineser,48 år gammel, med en stor, hvit folkevognsbuss overmalt med bibelske skriftsteder og navnet Holy Love.
Mung var en helt spesiell kineser med et brennende hjerte for Jesus.
Kina regnes å ha ca. 300 mill. barn, derav 10 mill. handicappede!

Historien om Holy Love barnehjem.

Mung hadde i årevis vært lastebilsjåfør og hadde investert sine sparepenger i en bitteliten kjemisk industri som vokste til en meget god buisness som ble kjøpt opp av etpar svensker. Mung ble millionær, giftet seg med en yngre jente, Bing, og begge ønsket bruke sine penger til hjelp for mentalt og fysisk handicappede barn. Alle hadde forventet at de ville bruke pengene på seg selv, Heller ikke offentlige myndigheter ville tro deres kall, da de registrerte seg som barnehage og fikk 5 års leiekontrakt ved siden av den kjemiske fabrikken. Men barna fikk hudutslett og de måtte flytte og  kjøpte en eiendom i 1993 i sentrum av Chengdu, og startet opp senteret. Selv bodde de på 1 rom i barnehjemmet med 1 seng, et bord og et skap.
Norsk lege, Hanne Marit Bjørkås formidlet kontakt med Misjonsalliansen som kom inn i arbeidet i april, 1998.

Tomta var dyr, og de manglet 1 1/2 mill.kr. som måtte være betalt innen okt.-98! På en underlig måte fikk K.Liu godkjenning fra Styret i Pingtung Chr.Hospital på Taiwan, til å låne ut dette beløpet via misjonen. Pengene ble feilsendt, men oppsporing og telegrafering gjorde at pengene kom 5.min. før banken stengte på siste-frist-dagen. Pengene skal tilbakebetales via Norad på 4 år.
Hang kom fra en kristen familie, og har nå stor respekt også fra myndighetene. Han preker på møter ute i byen, barna lærer kristne sanger og hver søndag sender Hang kristne salmer og preker over høyttaler. (Da vi var der kunne jeg gjenkjenne sangen ute i skolegården: "Jesus loves me that I know, ty my Bible tell me so…!")  Ofte fikk ekteparet spørsmål om hvorfor de gjorde dette arbeidet…De kunne jo levd i velstand….og så gjøre noe for slike barn? Også kristne var i undring og stilte nærgående spørsmål som kan vi stole på dere?

Er det sikkert ikke barna lider overgrep? Kanskje dere snart selger og drar til USA? Noen bad om skriftlig garanti på slike spørsmål.
Fortsatt bygget de ut stedet. Nå hadde de 35 barn, men målet var 100. Hele 4 - 500 stod på venteliste. Barna fikk nemlig skolegang, fysioterapi og ulik trening.
(Noen av barna hadde Downs syndrom, andre var autister, cerebral parese og lignende) Lærerne hadde ingen spesialopplæring, men en rådgivende kontakt var opprettet med et universitet i byen. Nå skulle de bruke Video i arbeidet, så lærerne kunne få veiledning på klient-case! Misj.alliansen har 20% av drifts-utgiftene og 80% er fra Norad.

Nanjing

Byen kaltes også " City of Dragon" og var hovedstad for de ulike Dynastiene som regjerte fra det 2 - 500 århundre e.Kr.
Nanjing hadde 5,3 mill. innbyggere. Vi skulle besøke et senter  "New Hope" for poliorammede barn, langt ute på landet i Pi county. Det tok ca.6 timer å kjøre dit. En sterk kontrast å bo på 5-stjerners hotel (redusert døgnpris på grunn av AMITY, og som stod for transport og var vertskap for oss som representerte Misj. all.)

Polioepidemien hadde rammet flere folkerike provinser da Yangtse-elven og Den Gule Flod  ga flom-katastrofe. Den orale poliovaksinen hadde ikke vært oppbevart i kjøleskap, og hadde dermed svekket virkning. Bare Pi-county med 1,5 mill.innbyggere, hadde ca. 5 - 600 tilfeller av poliorammede barn. Andre distrikter hadde opptil 1000 poliorammede. AMITY hadde tatt kontakt med Norsk Misj. All. og bad om hjelp i 1991, og misjonen startet opp "Community Based Healthcare.", som blant annet tar opp at de barna som ikke kunne gå/komme seg til skole i distriktet, trengte internatskole… (En overlege ved Sunnås, presiserte sterkt at AMNITY`s ønske om å bare operere deformiteter hos poliorammede barn, ville ha begrenset virkning om det ikke også ble oppfølging og trening….og at dette måtte skje i et dertil egnet senter.) Dermed ble senteret startet i 1994 som et samarbeidsprosjekt mellom Norad,

Misjonsalliansen. og Amity. "New Hope- center" er en egen stiftelse der barna har 10 dagers opphold i senteret og er hjemme i 4 dager.
Det er på tale å starte Micro-kredit til 150 000Polio-rammede familier for å styrke deres leveforhold.
Besøk til poliorammedes hjem, sammen med Amity`s representanter.
En "field-worker" har tilsyn med ca.27 familier. En far kom syklende på sin 3-hjulssykkel med sin 9-årige poliorammede sønn liggende med sine krykker i tilhengervogna.Faren hadde syklet 1 1/2 mil, og var gjennomvåt av svette, (påtross av kulda) Dette var for å spare penger på bussen. Uoppfordret fortalte han at de hadde 3 barn (!!!), 2 jenter som var friske og kunne hjelpe til på jordene, og at det hadde kostet mange penger på denne gutten på grunn av hans polio. Guttens ansikt fortalte tydelig at han opplevde seg å være til byrde for sin far, og at hans selvverdi var liten siden han ikke kunne arbeide.

Langt borte i vegen kom 2 poliorammede på krykker, som hadde tatt bussen. Vi snakket med disse tre barna som altså hadde vært hjemme 4 dager. De smilte og mente de trivdes på senteret. Hvorfor? Kjapt kom svaret: Vi har fellesskap med hverandre. Vi ser at noen bryr seg om oss og kan hjelpe oss!
Søle gjorde det glatt ute i landsbyen. Familiene bodde tett-i-tett, som små sammenhengende gardstun. Stort sett bestod hjemmene av 1 eller 2 rom,gjerne  et oppholdsrom, uten vindu, og elendig møblert. Korntønna stod inne for å holde kornet deres tørt. De hadde elektrisk strøm til lys men ikke til varme eller matlaging. Veggene hos den ene familien var "tapetsert" med store bilder av Mao. Dette var premier faren hadde fått i militæret. Hele familien lå i en seng.

Gårdsrommet var asfaltert, med hjelp fra Misj. så den poliorammede kunne slippe å skli i søla. I et hjørne ute i gardsrommet var murt opp et lite utekjøkken hvor koking og brødsteking fant sted. Halm fra åkeren ble brukt som ved. I andre hjørne i gårdsrommet var murt opp en binge for en gris.
Jeg ble møtt med stor nysgjerrighet og stor venlighet. AMITY`s repr. hjalp nok til at disse fastboende ikke opplevde det ubehagelig.

Og Jeg?  Jeg har sett/jobbet i flyktningeleir med høy søle i Midt-Østen, sett fattigdom i Bolivia, Mali ,Elfenbenskysten, Bangladesh…..og klarte beholde "maska" mens jeg snakket via tolk på dette landsby-besøket i Pi-County….men , da jeg returnerte til "New Hope Center", ja da gråt jeg!
Hadde ikke ventet at Kina hadde så dårlige forhold! Dette landet må ha vært igjennom ubegripelig nød og smerte.

AMITY:  Startet 1985

Dette er en gren av Tre-Selv-Kirken i Kina. Begrepene Tre-Selv går på at kirken  vil være selvhjulpet slik:
1:  self in Preaching
2:     "   "  Management
3:     "   "  Support
AMITY driver forskjellige hjelpearbeider som:
Social service.   ( Micro-credit , familieplanlegging…osv)
Rural development….(Veier, vannboring, jorddyrkning)
Public Health….(opplæring av landsbyleger….på 2 eller 3 år.)
Educational Dep….( utenlandsfolk, underholdt av sin kirke,underviser i engelsk)
Hjelpeprosjekter….( faghjelp fra andre land, men uten å forkynne sin tro )

Det vi lite snakket om med AMITY var om undergrunnkirkene, kalt meeting point eller homechurches…..og som ikke tørr la seg registrere.
Det er stor variasjon i ulike provinser. Noen steder forfølges undergrunnkirken, i andre steder samarbeider de uten problemer.
Regjeringen bygger på et ateistisk grunnlag, men har godtatt at noen personer har et åndelig behov. Nå tillates moskeer, budist-templer…….og kirker hvor medlemmene skal registreres.
Ifølge Overseas Coordinator, Rev. Bud Carroll (kontor i Hong Kong) var det et økende tilslutning til Tre Selv-Kirken. Han refererte til fulle kirker og at prester i alder av 80 år preket. Ny-rekruttering? Nanjing har Urion Theological College, som har plass kun til 400 studenter.

Det ble sagt at forkynnelsen i Tre-Selv-Kirken ikke setter liv og lære i sammenheng, men gir teologiske utlegginger som ikke går i dybden. Men folk kommer og tydelig har et behov for en Kirke. Troen, og dens utslag er meget kontrollert av de som er ledere eller oppnevnte til kontroll. Tidligere jaget de ut yngre personer med begrunnelse at tro bare var for gamle, det gjøres ikke i dag.
Tre- Selv- Kirken vil selv stå for trykkning av Bibler. Biblene kan bare kjøpes i Tre-Selv Kirken.
I noen provinser var det samarbeid mellom Tre-Selv-Kirken og Undergrunnskirken, men det var meget sjelden. Undergrunnskirkene sies å være levende fri-menigheter som vokser stadig i antall. De tørr ikke la seg registrere da de ikke stoler på at fremtiden er trygg.

De praktiserer sin kristne tro og evangeliserer, (i motsetning til Tre-Selv som kun forkynner i sin kirke, og der prekenene må sensureres på forhånd). Noen steder forfølges undergrunnskirken, med eller uten grunn. Jeg fant det vanskelig å forstå  bl.a. hvorfor Tre Selv Kirken ikke ønsket at andre skulle trykke Bibler, forkynne osv. China Christian Counsel hadde en anglikan biskop som leder.
Ifølge "Management of Places For Religious Activities Ordinance", (no 145) og
"Regulations on the Management of the Religious Activiyies of Foreigners Within China`s Borders" (no 144)    er begge disse, med sine32 paragrafer klare "Order of the State Council of the People`s Republic of China." signert av Premier Li Peng, Jannuar 31. 1994.

Disse viser en meget sterk kontroll både innen egne kirker, men spesielt overfor utenlands-hjelp i kristen regi. Er det strukturert religiøsitet eller "born-again-christian" det dreier seg om?
AMITY får frem behovet for humanitært hjelpearbeid, og dermed løftes menneskeverdet…….særlig i tiltak for de svakeste svake….nemlig barn med fysisk eller psykisk handicap! Men dette gjør det ikke helt enkelt for brennende misjonærer. En sa: I can help to a better quality of health, but what about their soul?……….I am not suppose to vitness, neighter to give away phamphlets…

Erling Borgens bok; Rød drøm. Mitt intrykk av kina    (1999)

Zhu Rongje ble i 1998 ny statsminister.  Hans oppgave er å gjennomføre den kapitalistiske politikken.
1979 - 1995 var det en årlig økonomisk vekst i Kina på 10 %!  I samme tidsrom steg utenrikshandel fra 150 milliarder til 2000 milliarder!
Gjennomsnitt årlig forbruk pr. person i Beijinghar steget med 180%. Kina bruker ca. 150 milliarder i reklame.
1998 tjente 200 millioner personer mer enn kr.25 000 i året. Dette tallet sterg i
1999 til   450 millioner.
Non-profit statlige firma blir privatisert, utenlandske firma etablerer seg i Kina, men møter mange vansker med ulike avgifter, betingelser og verst:korrupsjon!
Mange kinesere har startet fra 0 til å bli millionærer. (En grisepasser etter eksil,solgte sko m/7kr.fortjeneste…..eier i dag 34 resturanter over hele landet og har sitt kontor i sitt 18-etasjes hotell…og kjører en Lincoln!)

I 1991 startet Feng Len og 5 venner et firma med kr.3000 i startkapital. I 1997 hadde selskapet en markedsverdi av 4,5 milliarder kr.!! Len sa:" Når du klarte å overleve alt du opplevde under kulturrevolusjonen, kan du klare alt!"
(Avon parfymefirma har 45000 kvinner som i 1997 solgte parfyme for 1/2 milliard kroner.) En lærer tjener kr.500 pr. mnd, en hjernekirurg tjener kr.700 pr. mnd.
Kina har nå et stadig økende antall ny-rike forretningsfolk. 90% av Kina kan ta inn 10 - 15 kanaler på TV.

Landet har 450 millioner unge under 18 år,av disse lever 100 mill. i storbyene.
Landet har minst 130 millioner arbeidsledige bønder.
Kina har 50 millioner mennesker som fortsatt lever under FN`s fattigdomsgrense.
I 1998 hadde Kina 56,6% av registrerte selvmord blant kvinner på verdensbasis, altså 5 ganger høyere enn ellers i verden. I 1998 tok 350 000 personer i Kina sitt liv!
Landet har 20 millioner uregistrerte jenter (der familier har mer enn 1 barn registreres ikke de andre, og de har ingen rett til skole og stiller bakerst i liste for arbeid.) Ultralyd -prøve i svangerskapet medfører at det fødes færre jenter. Gutter er mer verd enn jenter. (Kultur-tradisjonen er at en sønn forsørger foreldrene når de blir gamle. Jenta flytter jo til en annen familie.)